Rødt og SVs fremgang på meningsmålingene er symptomer på en større tendens som kommer til å slå ned i Norge for fullt de neste årene.
Man skal ikke legge alt for mye i meningsmålinger, men over tid ser tendensen ganske tydelige ut. Det tradisjonelle politiske sentrum har mistet sin kraft.
I dag kunne Dagsavisen presentere det avisen kaller en «historisk» meningsmåling. Rødt får en oppslutning på hele 7,6 prosent. Det ville gitt hele 14 representanter på Stortinget om det var valgresultatet. SV ville med sine 8 prosent fått like mange representanter som Rødt på Stortinget.
Det mest interessante med målingen, som Magnus Marsdal fra Manifest tankesmie kommenterer på Facebook, er at både SV og Rødt går frem. Altså snakker vi om en skikkelig venstrevind.
Vi ser noen av de samme tendensene på såkalt «borgerlig» side av politikken. Regjeringskameratene Venstre og Kristelig Folkeparti har lenge vaket rundt sperregrensen. Det kan se ut til at Kjell Ingolf Ropstad kan klare å stabilisere KrF rett over grensen, men det er på ingen måte sikkert. Slik det ser ut nå, må det en kraftig snuoperasjon til før Venstre karrer med seg mer enn noen få representanter på Stortinget i 2021. Kanskje krever det en ny partileder.
Så går ikke hverken Fremskrittspartiet eller Høyre tilsvarende fram. Det er likevel grunn til å tro at mange av de samme tendensene som preger politikken i vestlige land, vil gjøre seg gjeldende også i Norge.
Les også: Det er mange naive fjols i Høyre
Det følger naturlig av samfunnsutviklingen. Så lenge Norge var et relativt harmonisk samfunn med små kulturelle ulikheter, var det også stort sett økonomisk politikk som var sentralt i de politiske debattene. Dette preget offentligheten under de mange årene med sosialdemokratisk styre etter andre verdenskrig, høyrevinden på 80-tallet og årene med Gro Harlem Brundtlands moderasjonslinje, om en avbrutt av EU-kampen, som i større grad dreide seg om ulike syn på nasjonalfølelse, suverenitet og uavhengighet.
Nå står vi overfor et Europavalg der innvandringskritiske partier for første gang kan bli en maktfaktor i EU-parlamentet. Selv om de samme tendensene ikke er like klare i Norge, er det grunn til å anta det blant annet dreier seg om regjeringsslitasje for Fremskrittspartiets del.
Det er i denne sammenhengen partier som Høyre og Arbeiderpartiet får et problem. Partienes historisk sterke posisjon har bygget på en relativt bred enighet i spørsmål som norsk økonomi og arbeidsliv, mens man har levd med uenigheter i spørsmål som for eksempel innvandring.
Problemet oppstår når disse sakene presser seg fram som mer avgjørende for velgerne. Vi ser allerede hvordan Arbeiderpartiet slites. Og selv om Høyre fremstår mer samlet, er det åpenbart at ikke alle i partiet eller blant velgerne er like glade for de siste dagers innvandringsliberale markeringer.
Som mange andre trender, kommer de gjerne senere til Norge enn til andre land. Men også her på berget er sentrum i ferd med å rakne.
Dette ser vi svært tydelig i USA, der både den radikale venstresiden og den nasjonalkonservative høyresiden styrker seg. Hvem som på lang sikt stikker av med seieren, er for tidlig å si. Det er bare å stålsette seg.