Foto: REUTERS/Evrard Ngendakumana
annonse

Jeg bor store deler av året i Burundi.  Det var ikke min idé, og det var heller ingen andres idé, men jeg ble tilskyndet av UDI som fant det opportunt å deportere min burundiske kone, etter åtte år i Norge.  

annonse

Så jeg flyttet etter henne.

annonse

Hovedårsaken var, så vidt jeg kunne lese meg til i et såkalt «kvotebrev’ fra UD, at myndighetene ønsket å rydde plass til flere syrere.  Men dette var ikke lett for oss, fordi UDI valgte å deportere henne midt under borgerkrigen i 2015, så vi måtte holde hodet lavt, og noen ganger veldig lavt.  

Det var likevel en vanvittig logikk i det hele, fordi det var det samme året som norske politikere overbød hverandre i å invitere syriske muslimer (riktig, ikke én av dem var jøder, kristne eller yesidier), og da sier det seg selv at sentralafrikanske katolikker også kunne ofres.  Men dobbeltspillet var godt synlig: På UDs hjemmeside ble det advart mot å reise til Burundi, fordi det var utrygt, mens UDI på sin side sa at det var trygt å bli deportert til Burundi (sic!).

Logikken er altså fraværende, noe som normalt betyr at årsakene er politiske.  Akkurat hva det politiske motivet er for å bytte syrere mot burundiere vet vi strengt tatt ikke, men vi vet at den første gruppen med 80 prosent sannsynlighet er fremtidige Arbeiderpartivelgere, og derfor også vil være en attraktiv målgruppe for det liberale høyre.  Denne gruppen avgjorde de tre siste Stortingsvalgene.

annonse
annonse

Sentralafrikanere derimot er verdikonservative kristne, og vil derfor ikke ha samme prediksjonsverdi.  Når vi i tillegg vet at det er et betydelig samrøre mellom politikk og embetsverk i Norge, er det derfor ikke usannsynlig at UDIs preferanser for ikke-kristne migranter, kan være politisk motivert.  Men det betyr også at de humanitære motivene er mindre viktige enn de ønsker å gi inntrykk av.

Etter tre år i Burundi har jeg også begynt å gjøre meg andre refleksjoner.  Jeg kommer fra et av verdens rikeste og fredeligste land, og jeg ble tvunget til å flytte til et av verdens fattigste og mest urolige land, så kontrastene er enorme.  Men som hvit er du privilegert her, fordi du har et annet land i ryggen og fordi du som regel kan betale deg ut av det meste. Slik er det ikke med lokalbefolkningen, som gjerne dør av infeksjonssykdommer og malaria, eller de rett og slett bare forsvinner.  Hvem som står bak forsvinningene vet vi ikke, men de som forsvinner er gjerne aktivister, politikere, journalister, offiserer eller flyktninger. Forholdet undersøkes av the International Criminal Court, altså enda en indikasjon på at UDs versjon ligger nærmere sannheten enn UDIs versjon.

Men noen selvransakelse fra UDI sin side skal du lete lenge etter.

I 2017 utgjorde det burundiske helsebudsjettet pr. innbygger 0,01% av det norske, pensjonen er 150 kroner pr. måned for alle, forventet levealder er 25 år lavere enn i Norge og bare 3% av befolkningen har innlagt vann og elektrisitet.  Men det er en inderlighet, intensitet, glede, gudstro og hjertevarme her som overgår alt hva jeg har opplevd i Norge. Livet er ikke lett i Burundi, men du er aldri alene, og om alt annet skulle svikte, så har alle en landsby de kan gå til.  Slik er det ikke i Norge.

Fiskere på Tanganyikasjøen. Foto: Wikipedia/Worldtraveller

I dag hadde jeg kontakt med ei ung jente i Norge som er syk, og som verken har jobb eller et sted å bo.  Men fordi NAV ikke klarer å bestemme seg for om de vil hjelpe henne, har hun måttet ta tilflukt hos venner. Så hun meldte flytting og ba om ny fastlege og nytt NAV-kontor, men regelverket krever at hun forholder seg til sin gamle adresse, som betyr at i stedet for å gå 100 meter for å ta ei blodprøve, kreves det at hun reiser 350 km, noe hun ikke har råd til.  Så hun låner penger for å klare den lange reisen, og med dette registrerer NAV at hun har penger, og dermed nektes hun sosialhjelp.  

Slik fortsetter de å spille pingpong med henne, helt til hun ikke lenger er i stand til å oppfylle møteplikten, og dermed nektes hun også dagpenger.  1 – 0 til det norske byråkratiet, og «verdens beste helsevesen», men prisen å betale for denne seieren er ei ung jente som har sluttet å fungere fysisk og mentalt.  Ironien er at vi, ifølge politikerne, «er best i verden», i motsetning altså til Burundi.

Når jeg forteller om dette her i Burundi, så forstår de ingenting; Norge er jo rikt – styres vi av idioter?  Jeg må si tanken har streifet meg, fordi vi ikke stiller krav til verken intelligens, organisasjonsevne, kunnskap eller folkeskikk hos dem som styrer, og fordi lite eller ingenting fungerer slik det burde.  

Men det er like sannsynlig at det skorter på sjelelige egenskaper, fordi norske politikere handler med overlegg og mot bedre vitende: For det første har de organisert politikk og byråkrati, ikke som uavhengige enheter slik de plikter, men i et tett avhengighetsforhold til hverandre.  For det andre plasserer de ansvaret et eller annet sted midt mellom byråkratiet og politikken, og der er det ingen. Og for det tredje har de tatt kontroll over riksmediene, hvor sensuren nå er nærmest total. Alt dette er kjennetegn på mennesker som har diktatoriske hensikter, eller som har noe å skjule.

Dette innrømmer de selvfølgelig ikke, men noen ganger glipper det for dem, slik som da Gro Harlem Brundtland lettere panisk kommenterte fremveksten av frie nettaviser på denne måten; «VI ER I FERD MED Å MISTE KONTROLL OVER HVA FOLK BLIR FORTALT!» Vi lever altså i et demokratisk styrt semidiktatur som går på omgang mellom to nesten helt like partier, ikke ulikt visse afrikanske land.

Les også: Talen som forandret Norge

Forskjellen er at mens burundiske politikere tenker nasjonalt, og ønsker å bygge opp landet sitt, slik vi en gang også gjorde, så tenker norske politikere globalt og gjør nesten hva de kan for å rive landet vårt ned igjen.  Eksempelvis er det i Burundi ikke bare er lov å være patriotisk, det er heller ingen som kaller deg rasist eller høyreekstrem dersom du er det. Tvert om oppfordres du til å være patriotisk. I den offentlige skolen har de et fag som heter «civisme», eller løst oversatt «oppførsel», hvor bærebjelken er et annet fag som faktisk heter «patriotisme».  Ingen klager over dette, verken fra høyre eller venstre. Tvert om er alle enige om at burundiske verdier er noe en skal være stolte av. Med dette som grunnlag er det faktisk mulig å bygge en nasjon, og derfor tror jeg de vil lykkes.

I sterk kontrast vedgår Brundtland, Jagland, Stoltenberg, Støre og Solberg at de primært ikke representerer nasjonale norske interesser, men globale.  Men fordi valgene vinnes i Norge, må de nødvendigvis la seg velge på andre premisser enn de styrer ved, som i praksis betyr at de går til valg på slike saker som eldreomsorg, sykehus og skoler, for så i stillhet å signere oss inn i EU, Acer, FNs migrasjonsavtale og Parisavtalen, samtidig som de lover bort milliarder til EU, George Soros, Kina, India, Kongo og Brasil.  Derfor driver Erna Solberg nå valgkamp, ikke i Norge, men faktisk her i Afrika.

Målet er altså å bygge et internasjonalt samfunn hvor de selv skal ha fremtredende stillinger. Men det betyr nødvendigvis også at nasjonen Norge i det lange løp vil forsvinne, og hvem vet, kanskje er det også derfor de i flere tiår har nedprioritert politi og forsvar.  Dette er et farlig signal til alle dem som ikke vil oss vel, fordi de derved også innrømmer at vi ikke har noe som er verdt å forsvare.

En må gjerne kritisere Burundi, men da må det også være lov til å spørre med hvilket mandat norske politikere er i ferd med å plukke landet vårt fra hverandre, eller hvorfor de med den største letthet splitter godt etablerte familier og snur ryggen til sine egne innbyggere når de er i nød, mens de løper skoene av seg for å hjelpe andre.  Det er også et høyst legitimt å spørre hvorfor de mener det er rasistisk å være glad i landet sitt, hvorfor det er høyreekstremt å være kritisk til regjeringens klima- og asylpolitikk, eller hvorfor heller ikke feminister og muslimer kan kritiseres uten represalier.

Den liberale eliten, med alle sine journalister og synsefagsakademikere, vet svaret, men problemet er selvfølgelig at ingen i de offisielt approberte mediene spør dem, for ellers ville de neppe ha vært offisielt approberte.  Det spørres likevel hele tiden fra de frie nettavisene, noe som like selvfølgelig blir ignorert, men slik konstruerer de i realiteten en trykkoker uten sikkerhetsventil, og disse har den litt leie egenskapen at de eksploderer uten forvarsel.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett medlemskap og gir ikke tilgang til medlemsinnhold. Resett medlemskap finner du ved å trykke her.


Ved å bruke kommentarfeltet erkjenner du at du har lest og forstått våre regler for kommentarfeltet. Disse finner du her.