For å forstå begrepet «norsk kultur», kan vi bruke vårt eget språk som nøkkel. Å påstå at en egen norsk kultur ikke skulle finnes, blir like meningsløst som å påstå at et eget norsk språk ikke finnes. Vi har masse elementer fra andre språk i vårt eget morsmål. Men vil noen av den grunn nøle med å kalle språket vårt «norsk»?
Mengder av de ordstammene vi bruker her i landet, er ikke spesifikt norske. Nei, vi har lånt dem fra flere germanske språk og fra de klassiske språkene latin og gresk. Og i grammatikken ser vi det like tydelig: Vi har nemlig overtatt det norske språks struktur og kjøreregler fra andre. Også vi opererer med substantiv, verb og adjektiver. Også vi kaller verbets tider for presens, perfektum, futurum. Osv . . . Spørsmålet blir da: Siden vi her finner så mange elementer fra andre språk, blir det da misvisende å kalle språket vårt NORSK?
Konsekvens for timeplanen?
Bør vi snarest mulig bli politisk korrekte og bytte ut navnet på alle norsktimer i skolen? Skal vi bare skrive «SPRÅK» på timeplanen heretter? Og vil de som eventuelt måtte motsette oss dette, – vil de bli stemplet som nasjonalistiske og høyreekstreme? Vil de komme i gapestokken hos Ole Torp og Nytt-på-nytt-gjengen?
To nivåer
I den pågående «kulturdebatten» er det mulig å ta for seg fenomenet «det norske språk» på to nivåer:
- Konkret i seg selv: Det er en viktig del av norsk kultur. Mange vil hevde at en folkegruppes eget språk hører med til de mest sentrale kulturuttrykk . I tilfelle utgjør språket vårt et udiskutabelt eksempel på at det finnes en egen norsk kultur.
- Men språket kan også stå som bilde på kultur som helhet.
På akkurat samme måte som det norske språket har tatt opp i seg mengder av elementer fra andre språk, har den norske kulturen tatt opp i seg mengder av elementer fra andre kulturer.
Men like lite som vi må skrote betegnelsen «norsk» om vårt eget språk, – like lite må vi skrote betegnelsen «norsk» om vår egen kultur!
Forsøk på dekonstruksjon
Det er likevel denne fella som Thomas Hylland-Eriksen og hans kumpaner de siste åra har klart å lure mange av oss inn i . Gjennom slike selektive påstander har hans uttrykte mål vært å dekonstruere den norske majoriteten, dekonstruere «det norske» som betegnelse på vår kultur. En av hans medsammensvorne har vært «Mytekalenderens far» Terje Nordby, som villig vekk har påstått:
– at Nidarosdomen ikke er norsk
– at vikingskipene ikke er norske
– at Asbjørnsen og Moes eventyr ikke er norske
– at våre folkedrakter og folkeviser ikke er norske
osv.
Deres argumentasjon går ut på at vi må avstå fra å kalle alt dette NORSK, – siden vi finner lignende elementer i andre kulturer. Men hvis de skulle anvende samme logikk på språket vårt, ville de måtte si at «NORSK»-faget er en ren tilsnikelse.
Hylland-Eriksen og Nordby har lenge hatt sine menigheter. Begge har fått betalt store summer for å bruke NRK som prekestol. Ikke minst det ellers gode programmet «Mytekalenderen» (T. Nordby) leverte subtile dekonstruksjoner av norsk kultur i en årrekke.
Alle som hiver seg blindt på
Budskapet fra nevnte herrer har spredd seg til store grupper av samfunnseliten, – ja helt til kong Haralds taler. I dag ser vi også hvordan enkelte innvandrermiljøer hiver seg på disse tankene og bruker dem for alt de er verdt. Hadja Tajik har hatt flere slike utfall, og nylig kom den somaliske hilse-nekt-læreren Afnan Ahmed på banen med sin påstand om at det ikke finnes noen egen norsk kultur som kan defineres.
På tide med en opprydding?