Karl Popper skrev The Open Society and Its Enemies under den andre verdenskrig. Boken var et forsvar for demokratiet og en reaksjon på den utstrakte toleransen som gjorde det mulig for de totalitære ideologiene å vokse frem i mellomkrigstiden.
Han skriver bl.a. om «toleransens paradoks» og at toleranse er uhyre viktig i vårt daglige samkvem med hverandre og i det politiske liv. Men også toleransen må paradoksalt nok, ha sine grenser. Er vi ikke forberedt på å forsvare det tolerante samfunn mot de intolerantes angrep, vinner de siste frem. Da blir respekt og toleranse for de andre mennesker og andre synspunkt en saga blott. Popper skriver (min oversettelse);
«Vi bør kreve retten til å undertrykke de intolerante om nødvendig, selv med makt, for det kan godt hende de ikke har tenkt å møte oss med rasjonelle argumenter, men tvert om forkaste all argumentasjon. De kan komme til å forby deres tilhengere å høre på rasjonell argumentasjon og i stedet instruere dem til å møte argumenter med knyttnevene eller med pistoler. Vi bør derfor i toleransens navn kreve retten til å ikke tolerere de intolerante.»
Det er forståelig at det settes grenser for toleranse overfor totalitære ideologier.
Men når toleransens paradoks, brunbeising og stigmatisering brukes av den meningsbærende eliten mot andre med helt legitime politiske standpunkt i en demokratisk diskurs, som for eksempel når det gjelder innsigelsene mot de store demografiske endringene som åpenbart er i konflikt med flertallsbefolkningens interesser, blir det jo den styrende eliten som er intolerant og totalitær, og ikke omvendt.
Vi kan ikke tolerere bakvaskelse av verken politiske standpunkt eller velbegrunnet bekymring. Aller minst kan vi tolerere at den politiske makten blir intolerant. Da er veien kort til en totalitær stat. Uansett om den hevder det er til folkets beste slik alle totalitære regimer gjør.
Og når våre ledere samtidig utviser en tilnærmet ubegrenset toleranse for et intolerant islam som ikke bare er en religion, men en totalitær politisk ideologi, særlig sunni-versjonen i dens radikale salafiske og wahabistiske varianter, blir toleransens paradoks et absurd politisk teater.