Den verdensledende havnivåeksperten, professor emeritus Nils Axel Mörner ved Universitetet i Stockholm, har mange konkrete eksempler på at klimaalarmistenes påstander om en truende, katastrofal global havnivåstigning ikke stemmer.
Det europeiske institutt for klima og energi i München, EIKE, offentliggjorde nylig et utdrag av Mörners foredrag på en klima- og energikonferanse som ble arrangert av instituttet sist høst, rett før FNs klimakonferanse i Polen.
Mörner viser her bl.a. at netto havnivåstigning i de nordlige deler av Europa bare er ca. 1,1 mm årlig, tilsvarende 11 cm på hundre år. I Kattegat mellom Sverige og Danmark stiger havet med 0,9 mm årlig. I andre deler av Skandinavia fortsetter netto postglasial landheving, noe som framgikk av Mörners tall for Stockholms-området.
Stockholm har den nest eldste statistikken over havnivå i Europa, og den viser ifølge Mörner at havnivået i det området de siste 125 år har sunket med netto 3,8 mm pr. år. Årsaken til dette er at landhevingen som fulgte etter istiden i samme område har vært på 4,9 mm årlig.
Havnivået, eller den oseaniske komponenten, har dermed steget med 1,1 mm årlig, men det utgjør altså bare vel en femdel av den årlige landhevningen. Skandinavia fortsetter å vokse.
Mörner følger også opp lokasjoner utenfor Europa, bl.a. i Det indiske hav og Stillehavet. Nylig kom han tilbake fra en feltundersøkelse på øya Ouvéa utenfor Nova Scotia.
Her fant han «ubestikkelig» geologisk bevis for at havnivået i området var hele 70 cm høyere i det 17. hundreåret sammenliknet med i dag. Det var under Den lille istid, da isbreene var langt større enn i dag. Hvordan kunne det da være høyere vannstand? Mörner mener fenomenet beviser at FNs klimapanel tar feil.
Les også: Verdens kystområder utvides
Når temperaturen øker, heves ikke havnivået globalt. Det skyldes eustasi skapt av planetens rotasjon. Havnivået øker litt i nord, ved ekvator forblir det omtrent det samme. Også øyer som Fiji og Maldivene, og Goa-området i India viser samme mønster som Ouva. Havnivået sank rundt år 1700, økte rundt år 1800, og begynte å synke igjen fra 1950.
Det globale havnivået følger månens sykluser, som igjen stammer fra de store solsyklusene. Sola påvirker også Golf-strømmen i Nord-Atlanteren, som bringer varme til det vestlige og nordlige Europa.
Mörner understreker at solsyklusene og tyngdekraften fra jordas naboplaneter, solvinden og månen er avgjørende for vårt klima og våre omgivelser. «Drivhusgassen» CO2 har ingen effekt. Han anbefaler de fysiske lover og kjensgjerninger som grunnlag for å fastsette havnivået.