Arkiv: Fridtjof Frank Gundersen på sitt kontor i Stortinget. Scan-Foto: Knut E. Knudsen
annonse

Fremskrittspartiets ideologiske grunnlag er tuftet på en praktisk og jordnær forståelse av liberalisme og konservativisme.

Det går en debatt om liberalisme, konservativisme og Fremskrittspartiets politikk på Resett. Flere etterlyser et nytt parti, mens Maria Zähler har oppfordret konservative i ulike partier om å forene seg.

Denne artikkelen handler ikke så mye om hva jeg selv mener, men hva Frps ideologiske grunnlag er tuftet på.

annonse

Skal vi forstå dette må vi gå litt tilbake i tid. Norge satt virkelig fast i en sosialdemokratisk hengemyr på 1970- 80- tallet. Gjennom alle år hadde folk vært opplært til at veien til velstand gikk gjennom eget arbeid, flid og sparing. Men sosialdemokratene førte en hegemonisk krig mot denne sunne mentaliteten. I stedet hadde velgerne gjennom tiårene etter krigen blitt lært opp til at et flertall kunne forsyne seg av mindretallets penger og eiendom, slik daværende stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen, som var valgt inn på Frps lister, beskrev det i 1985. Veien til velstand skulle ifølge Arbeiderpartiet gå gjennom fordelingspolitikken. Det førte til at man ikke lenger trengte å anstrenge seg, for å oppleve økt privat velstand. Her hadde de borgerlige selvsagt et problem, det var en vanskelig politikk å overby.

Fridtjof Frank Gundersen var tidlig ute med å påpeke at oljerikdommene bare forsinket det oppgjøret som måtte komme. Det var fortsatt mulig å drive gratispolitikk, men på et eller annet tidspunkt måtte det gå tomt, slik de fleste nå innser. Sosialdemokratiets krise, påpekte han, ligger i at det først og fremst har vært opptatt av fordelingen av de økonomiske goder uten å bekymre seg om hvordan økonomiske goder skal skapes og hvordan man skal kunne stimulere skaperkraft og arbeidsinnsats. Det fører til likegyldighet og til og med fiendtlighet overfor privat innsats og initiativ. Frank Gundersen gikk så langt som å kalle de andre borgerlige «plagiatører» som bare etterapet sosialdemokratenes politikk.

Men det kunne ikke vare. Krisen i sosialdemokratiet oppsto da fordelingspolitikken var gjennomført og det ikke var mer å hente hos mindretallet man så grovt hadde forsynt seg fra. Marginalskatten på inntekt steg og steg og luften var på vei ut av sosialdemokratiets gratisideologi. LO-formannen Tor Aspengren måtte til slutt innrømme dette. Det var aldri meningen at det vanlige medlem av LO skulle rammes av progressive skatter. Dette var med å føre oss inn i det som egentlig har blitt en krise i hele det politisk-økonomiske systemet, hvor man har gått fra tidligere tiders klassekamp, til at ulike interessegrupper nå fører en evig kamp om offentlige ressurser, i stedet for å skape verdier selv. Når jeg ser tilbake på Frps historie på 80-tallet, blir jeg påminnet historien om Moses som gikk på fjellet for å motta de ti bud. Men da han kom ned til israelittene, danset de rundt gullkalven. Forskjellen på historien om Moses og jødene og oss i Norge var at Moses ødela gullkalven og førte folket sitt til Kanaan. I Norge fortsetter vi å danse rundt statens pipe.

Når vi ser tilbake til hva Frank Gundersen skrev om organiserte pressgrupper, som ikke hadde til hensikt å drive med noe annet en ulønnsom virksomhet for å øke sin andel av de statlige midlene, er det ikke til å stikke under en stol at han har rett. I Norge deler vi ut subsidier til en haug med unyttige og bent frem idiotiske formål. Et eksempel er da Miljøpartiet de Grønne og byrådet i Oslo delte ut penger til elsykler. De gikk til folk som skipsreder Morits Skaugen, mangemillionær Richard T. Andvord, direktør Erik Nadheim og jurist Knut Brofoss. I dag får mangemilliardæren like mye barnetrygd som sosialhjelpsmottakeren.

«Vi må skjære ned til hvilke individer det er som trenger hjelp, uansett gruppetilhørighet», skrev Frank Gundersen i 1985. Det hadde han helt rett i.

I dag er det dessverre alt for lett å få offentlig støtte. Om du ikke får gjennomslag i første runde er det bare å skrive en aviskronikk og klage, så kommer gjerne pengene inn på konto i neste omgang. Sosialpolitikk skal jo være å hjelpe mennesker som virkelig lider nød, ikke et lokkemiddel som politikerne bruker for å kjøpe seg vanlige menneskers stemmer, ut fra en uheldig tro på at vanlige mennesker ikke klarer å stå på egne ben. Dette, som Fridtjof Frank Gundersen formulerte tydelig i 1985, er grunnsteinen i Fremskrittspartiets praktisk orienterte liberalisme. Partiet ønsker å hjelpe mennesker som trenger det og at ingen skal falle utenfor i det norske samfunnet. Derimot er Frp sterke motstandere av generelle subsidier som deles ut som strøssel fra sjokoladekaka over alt og alle. Flere og flere blir definert som en del av en svak gruppe som trenger hjelp fra staten og det offentlige.

annonse
annonse

Men liberalismen som rettesnor vil ikke fungere hvis den skal omfatte alle livets områder. Også her har Fremskrittspartiet funnet en balanse. Selvsagt har det hele tiden vært medlemmer som har ønsket fri flyt av alt fra innvandring til hvordan man skulle regulere familielivet. Men de fleste har aldri tilhørt i den fløyen. Tidligere har jo ungdomspartiet til og med gått inn for fri innvandring, en holdning som heldigvis forsvant, etter et kraftig oppgjør med den ultraliberalistiske fløyen på landsmøtet i 1994, drevet frem av partiformann Carl I. Hagen. Hadde denne beleste flokken hadde fått overtatt partiet, hadde det i dag vært et parti helt uten representasjon på Stortinget. Man bommer totalt, om man tror FrP sin grasrot og velgere består av ideologiske liberalister.

 

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon