Det flerkulturelle Norge kan bli et dystopisk og antidemokratisk mareritt. Når fellesskapet gradvis forsvinner, blir vi mer sårbare for splitt og hersk.
Multikultur har lenge vært ansett som en dyd i de høyere kretser. Fra politisk hold tales det stadig varmt for det flerkulturelle Norge. Ingen ser ut til å ha noen betenkeligheter med at et virkelig flerkulturelt Norge i fremtiden er uforenelig med nasjonalstaten, som vår velferdsstat har sprunget ut av.
Det er mye man kan gi tidligere norske sosialdemokrater honnør for. Men de hadde aldri kunnet bygge den nordiske velferdsstaten uten de riktige forutsetningene. Skribenten Simen Sandelien, som også er medlem i Høyre, forklarer dette godt i en tekst han delte på Facebook, som også er publisert av Document. Teksten er et svar til en påstand fra VGs Anders Giævers om at USA burde adoptere den nordiske modellen.
Som Sandelien skriver, så har man ikke det samme felleskapet på føderalt nivå i USA, som man har i en liten, og fortsatt relativt homogen nasjon som Norge. Skal man innføre en føderal velferdsstat i USA må den tres over hodet på befolkningen, snarere enn å bygges nedenfra, av et folk som føler at de har noe grunnleggende til felles, og derfor er solidariske. Felleskapet må komme først, og man kan ikke bygge et fellesskap og en nasjon på diametrale motsetninger.
Les også: Lokale myndigheter i Rotterdam: Byens gatenavn er «for hvite»
Men det flerkulturelle samfunnet som er i ferd med å vokse frem i Norge, der etablissementet jatter med minoriteters assimilerings- og integreringsvegring og fortsetter masseinnvandringen, kan få langt mer alvorlige konsekvenser enn at forutsetningene for velferdsstaten forsvinner.
Multikulturalismen, slik den nå vokser frem i Europa, er perfekt skreddersydd for et samfunn der en global elite styrer over en avmektig og hjelpeløs befolkning. Vår samfunnsmodell, som bygger på fellesskapet i nasjonalstaten, vil forsvinne gradvis, mens andre kulturer tar plass og vokser. Et land som er kulturelt heterogent er naturligvis mye lettere for en tyrannisk elite å beholde makten over.
En «mangfoldig» og flerkulturell befolkning er enklere å kontrollere, fordi de ikke har en felles identitet som samler dem når farer truer. Man har ikke et fellesskap å kjempe for. I stedet har man ulike grupper med svært ulike verdier, normer og vaner. En slik flerkulturell befolkning vil være langt lettere å erobre med splitt og hersk. Dette ser vi overalt i verdens mest heterogene land. Mange av disse er i Afrika.
Den opprinnelige befolkningen føler seg forfulgt av et statsapparat som har fratatt dem sin nasjon, som gradvis gjør dem til en minoritet i eget land, og som gir nykommere særbehandling, mens antall overfallsvoldtekter og ran går i taket. Mange blant nykommerne selv ser seg som forfulgte minoriteter, forhatt og foraktet av den opprinnelige befolkningen, godt hjulpet at identitetspolitikken og falske narrativ om «hvite privilegier». Fundamentale kulturkonflikter mellom nordmenn og innvandrere fra Afrika og Asia, i særdeleshet muslimer, kommer på toppen av dette.
Hvordan skal en slik fragmentert befolkning være i stand til å yte kollektivt motstand mot tyranner? Hvor skal solidariteten som må til for å bygge velferdssamfunnet komme fra?
En majoritetsbefolkning er et problem for enhver politisk kraft som ønsker å etablere et totalitært styre. En sterk nasjon med kulturelt fellesskap er en trussel for maktsyke diktatorspirer. Derfor er multikulturalismen en trussel mot den demokratiske orden i Norge. Det er en trussel for vår nasjonale suverenitet, såvel som for vår velferdsmodell. Det burde være opplagt.
Les også: Fanatisk multikulturalisme raserer velstandssamfunnet og er en katastrofe for folk flest
Likevel slenger norske politikere om seg med begrepet, også i Høyre (Jan Tore Sanner er en versting), som om det var det høyeste samfunnsidealet. Det er som om folk har mistet evnen til å reflektere rundt hva ulike ord og begreper betyr, og tenke noen skritt lenger frem, på hva de langsiktige konsekvensene av deres handlinger vil kunne bli.
Multikultur er bare destruktivt, og gjør attpåtil verdens land mindre mangfoldige. Modellen bør kastes på skraphaugen sammen med sosialismen og fascismen, der den hører hjemme.