Sist tirsdag erklærte Julija Timosjenko, kandidat ved presidentvalget i Ukraina 31. mars, at opposisjonen hadde til hensikt å stille president Petro Porosjenko for riksrett og avsette ham.
Bakgrunnen for kravet om Porosjenkos avgang, som har utløst demonstrasjoner til støtte for kravet utenfor presidentadministrasjonen i Kiev, er avsløringer i ukrainske massemedier som tyder på at nære medarbeidere av presidenten kan ha vært involvert i ulovlig handel med utstyr til de ukrainske væpnede styrkene, som skal ha vært importert til kunstig høye priser.
«Det journalistene har gravd frem, rammes av paragraf 111 i Straffeloven. Dette er statsforræderi, bevisst gjennomført av en ukrainsk borger til skade for suvereniteten, den territorielle integriteten, forsvarsevnen og den statlige og økonomiske sikkerheten til landet», erklærte Timosjenko som begrunnelse for kravet om presidentens avgang.
Lederen for Det radikale partiet Oleg Ljasjko, som også er kandidat ved presidentvalget, gikk enda lenger i sitt oppgjør med presidenten: «Porosjenko og hans venner stjeler fra armeen. Dersom opplysningene i massemedia er sanne, er dette en grandios forbrytelse og statsforræderi, for hvilket Porosjenko burde skytes». («Timosjenko lovet Porosjenko avsettelse, Ljasko foreslo skyting», Nezavisimaja Gazeta 26.02.2019).
Porosjenko vil neppe bli stilt for riksrett og avsatt, om ikke av andre grunner så fordi det bare er et par uker til presidentvalget, og en lov om hvordan presidenten skal kunne avsettes ved riksrett ikke er utarbeidet, til tross for at dagens ukrainske makthavere lovet å lage en slik lov etter statskuppet i 2014.
Forsøket på å stille Porosjenko for riksrett – som fant sted bare noen dager etter at Timosjenko og Porosjenko begge hadde beskyldt motparten for å ha planlagt valgfusk og oppkjøp av stemmer – viser imidlertid hvor giftig tonen i ukrainsk politikk er.
Å spå om i hvilken grad forsøket på å stille Porosjenko for riksrett vil påvirke utfallet av det ukrainske presidentvalget er vanskelig.
Porosjenko kom til makten som en følge av et statskupp som førte til opprettelsen av et anti-russisk regime i Ukraina. Og han og andre representanter for den herskende eliten har gjort kamp mot hva de fremstiller som russisk aggresjon til sin fremste oppgave. Dersom det i en slik situasjon fremkommer opplysninger som tyder på at nære medarbeidere av presidenten – eller til og med Porosjenko selv – har vært involvert i lysskye forretninger som har svekket de væpnede styrkene, er dette selvsagt skadelig for Porosjenko. Et viktig moment i den sammenheng er den mildt sagt dårlige kampevnen de ukrainske styrkene har oppvist i forsøket på å undertrykke opprøret i Øst-Ukraina, som gjør at det helt siden 2014 har florert med rykter om korrupsjon, udugelighet og forræderi.
På den annen side vil forsøket på å stille Porosjenko for retten en måned før presidentvalget i mange velgeres øyne sannsynligvis bli oppfattet som et desperat forsøk fra Timosjenkos side på å hevde seg i kampen om presidentvervet i en situasjon der hun ifølge meningsmålingene bare er den tredje mest populære av kandidatene – og dermed ikke ligger an til å gå videre til annen valgomgang.
Og Porosjenko, som allerede har anklaget Timosjenko og andre av sine motstandere for å gå Kremls ærend, vil kunne fremstille opposisjonens krav om riksrett som ekstremisme som truer stabiliteten i landet og dermed oppmuntrer russisk aggresjon og undergraving.
Anti-russiske
Det kommende presidentvalget i Ukraina vil uansett ikke bidra til å løse krisen i landet. Ved statskuppet i 2014 kom ekstremnasjonalistiske, anti-russiske krefter som i høyden representerer viljen til en tredjedel av den ukrainske befolkningen, til makten mens resten av befolkningen ble gjort maktesløs. Og maktkampen mellom Porosjenko, Timosjenko og andre politikere er et oppgjør i den herskende eliten som i liten grad avspeiler ønskene til vanlige ukrainere.
Den eneste av kandidatene ved presidentvalget i 2019 som har et program for å løse krisen i Ukraina, er Jurij Bojko, tidligere visestatsminister og en av toppene i det nå oppløste Regionspartiet, som har tatt til orde for direkte forhandlinger med den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina. Under normale forhold ville Bojko som kandidat for det folkerike Øst- og Sør-Ukraina, og som den eneste av kandidatene som har et program for å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina, ha gode sjanser for å bli valgt til president. Men i dagens Ukraina er personer som Bojko maktesløse.
Innlegget ble først publisert på Kaleidoskop.