Debatten om fremmedkrigere raser videre, og det går ikke lenge mellom de misforståtte forsøkene på å være god, og de tendensiøse sammenligningene.
Det er mange gode grunner til å stenge IS-krigere og deres familier ute fra Norge. Undertegnede og andre har skrevet utfyllende om dette tidligere. Det handler i bunn og grunn om hva som er tryggest for norske borgere.
De som mener at IS-krigerne bør hentes hjem, parerer gjerne med at de jo selvfølgelig ønsker å straffeforfølge terroristene og deres medhjelpere i Norge. At rettsstaten skal ta hånd om dem. Problemet er at den norske rettsstaten er notorisk mild og tafatt.
Den første kvinnen som er i Norge dømt for medvirkning i IS er blitt idømt en fengselsstraff på to år og ni måneder. Hun har sluttet seg til et regime og en organisasjon som aktivt jobber imot Norge og våre allierte. Hun har, uten å bli tvunget, valgt å medvirke til et terrorvelde som halshugger sine hjelpeløse fiender, kaster homofile ned fra bygninger, holder sexslaver og går til krig mot ikke-troende. Likevel vil hun altså om et år eller to være like fri som du og jeg, i det norske samfunnet.
Les også: IS-kvinner: Vi angrer ikke
Problemene vil vedvare så lenge det er pust i terroristene, og så lenge de kan være frie i våre land. Det nytter ikke å tro at et kort fengselsopphold, der risikoen for ytterligere radikalisering kan være høy, vil frelse terrorister og deres familier, og få dem på bedre tanker. De kommer ut i gatene igjen før eller siden, og med de sjokkerende lave straffene som blir utdelt, skjer det før snarere enn siden. Hva gjør vi da?
Det er mange som føler et behov for å sammeligne IS-krigerne og deres familier med ulike andre grupper og individer. Vi har sett flere eksempler på dette i løpet av de siste ukene. Enkelte har til og med påstått at man ville ha hentet alle krigerne hjem, dersom de var hvite.
En gjenganger blant sammenligningene er parallellen til Joshua French og drapet i Kongo. Chalak Kavev skrev forleden i en kronikk i NRK at Norge må hente hjem norske IS-krigere og deres familier, på samme måte som at man hjalp drapsdømte Joshua French fra Kongo hjem til Norge. Denne sammenligningen er blitt gjort av flere. Det gjør den ikke mer gyldig.
Fremmedkrigerne er ikke simple kriminelle. Vi snakker ikke om en enslig drapsmann, narkotikahandler eller raner. Vi snakker om soldater, som har valgt å slutte seg til en makt som er uttalte fiender av oss og våre allierte. Dette momentet forandrer alt, og gjør den overnevnte sammenligningen helt ubrukelig.
Videre er det noen som sammenligner IS-krigernes koner med tyskertøsene. Norske kvinner som forelsket seg i tyske soldater under andre verdenskrig. Også denne sammenligningen er så åpenbart håpløs at det er flaut.
Tyskertøsenes forelsket seg i tyske soldater, ikke i nazismens ideologiske dogmer. Deres motivasjon var blind kjærlighet og forelskelse. Ikke blind tro på fundamentalistiske doktriner.
Les også: IS-barnas sikkerhet må ofres for å verne om våre barns sikkerhet
Da er det noe helt annet med IS-hønene. Man reiser ikke fra Norge til IS-kontrollerte områder i Syria og Levanten for å gifte seg med en soldat, bare fordi man er forelsket. De har bevisst valgt denne depraverte kulten av fordervelse, fanatisme og barbari. Og med dette valget har de også gjort det klart for alle som kan legge sammen to og to; de hater Vesten. De hater oss, og det mest grunnleggende vi står for.
Vi må nullstille debatten. Ingenting av det vi har sett tidligere, hverken tyskertøser eller Joshua French, ligner på det vi nå står overfor. En ny og krevende situasjon krever nye, krevende løsninger. Når det oppstår en situasjon som ikke har løsninger i den foreskrevne verktøykassen, må vi lete andre steder. Kommer våre egne lover og regler i veien for å trygge Norge mot borgere som frivillig har gått hen og blitt fiendtlige soldater, så er det lovene og reglene som er mangelfulle og må gjøres noe med.
Disse forræderne, være seg krigerne eller deres koner, er ikke kriminelle. De er fiendtlige soldater som har tatt til våpen mot vår sivilisasjon. De må behandles deretter.