Illustrasjonsbilde. FOTO: SCANPIX
annonse
annonse

Integrering er blitt én av vår tids viktigste og vanskeligste samfunnsoppgaver. Den er stor, kompleks og tabubelagt og fremfor alt vanskelig å debattere. Skal man finne et passende metafor, så er det fort gjort å bruke «å tråkke i et minefelt», samtidig som noen muligens vil nikke gjenkjennende og være enig når de leser dette.

Integrering kan virke som om et enten eller, svart eller hvitt. Noen påberoper seg å vite den hele og fulle sannhet uten å ha satt seg inn i tallenes klare tale. Uansett er dette et tema man kan fylle hele aviser med, skrive bøker om eller lage «filibustersituasjoner» av i berørte kommunestyrer.

Aller først bør vi forholde oss til de faktiske forhold kontra hvordan ting opprinnelig var ment eller burde vært. Vi er i 2019 ikke langt unna på stedet hvil, for å si det slik. Går vi tilbake til 70 tallet og Stortingsmelding nr. 74 fra 1979-80 Om innvandrere i Norge, var det enighet om at Norge skulle bli et multikulturelt samfunn. Vi vedtok oss til høy innvandring, og vi glemte mer eller mindre begrepet integrering. De mest venstreradikale mente at verdens landegrenser burde slutte å eksistere, og noe slikt som kulturell tilhørighet, burde regelrett ikke forekomme. Man gikk så langt som å vedta at befolkningen skulle forberedes på «det nye Norge».

annonse

Læreplaner skulle reformeres, og media skulle instrueres i hvordan innvandring skulle omtales. Man ble oppfordret til å løfte frem positive sider og nedtone negative konsekvenser. Fagforeningene skulle komme på banen, og enhver såkalt «fremmedfiendtlig» påstand skulle imøtegås. Fremmedfiendtlighet ble stort sett definert som enhver form for kritisk ytring. I fagforeningshåndbøker stod det til og med ferdig formulerte eksempler man kunne svare med, og som langt på vei var ment å dempe den negativ kritikk – i kantina eller i nabolaget. Konsensus var at høy innvandring utelukkende var positivt, økonomisk lønnsomt og helt nødvendig for nasjonens evne til å overleve. I det hele tatt å mene noe annet, var fremmedfiendtlig og stigmatiserende. Paradoksalt nok, kunne man anse dette som en form for streng sosial kontroll på «den norske måten» i et samfunn med ellers høy grad av ytringsfrihet. Om dette kan høres aldri så konspirasjonsteoretisk ut, så er dette åpen informasjon tilgjengelig i offentlige arkiver.

Se også: Mislykket integrering og naive nordmenn

Hvordan ser de faktiske forhold ut i 2019 – hele 40 år senere? Selv om konsensus inntil nå har stått stille som et gammelt tuntre i stormen, har etterhvert noen greiner falt av i stormen, og noen nye friske har vokst ut. Etter at SSB har lagd statistikk, som enkelte i SSB ville gå i demonstrasjonstog for å slippe å lage, tilsier at fortidens vedtatte, gode latin på integreringsområdet, noe helt annet. I dag vet vi at kvinner med bakgrunn fra henholdsvis Somalia og Syria har en yrkesdeltakelse på 28,7% og 10,7%. Med yrkesdeltakelse her menes 1 time eller mer med lønnet arbeid i uken. Yrkesdeltagelsen for menn, spesielt fra ikke vestlige land, er lav i forhold til resten av befolkningen. Dette er direkte målbare tall som kan si noe om Norges fremtidsutsikter, økonomisk og demografisk, og hva vi kan forvente i pensjoner, skatter og avgifter. Dessuten kan fremtidsanalysene si noe om integrering, kulturforskjeller, likestilling mellom kvinner og menn i de enkelte kulturer. Dette er harde tall, som mange mener ikke bør publiseres i utgangspunktet, men som er svært nyttige i utforming av en målrettet og hensiktsmessig integrerings- og innvandringspolitikk.

annonse

Ser man eksempelvis på noen tall fra Rådmannens forslag til handlingsprogram for 2019-2022 fra min hjemkommune, Lier, finner man på side 36 også følgende statistikk og målsetninger: «Overgang fra introprogram til arbeid og/eller utdanning inkludert grunnskole til dagens nivå på 38%, mens målsetningen er 70%». Ser man på side 29, står følgende å lese: «Andel minoritetsspråklige som får styrket språktilbud, for 2017 var tallet 75%, mens målsetningen i 2022 er 33%». Igjen harde fakta, som er et nyttig verktøy for kommunale politikere når man skal forhandle og vedta budsjetter. Tallene er klare, de sier noe om hvorfor kommunen må satse mer på integrering, men også hvor grensen går for hvor mange asylsøkere det er forsvarlig for kommunen å kunne ta imot. Og i disse dager hvor kommunen blir anmodet av IMDI om å ta imot ytterligere 34 personer, må disse tallene med i beregningen. Man kan også merke seg overskriften «I 2019 skal vi gi tjenester til flere, uten at vi kan øke rammene tilsvarende». Dette står på kommunens egen hjemmeside, hvor rådmannen legger frem handlingsprogrammet.

Men integrering handler selvsagt om mer enn tall. Det handler om samhandling mellom det offentlige Norge, den etniske befolkningen, de som for lengst har kommet til Norge og de som nylig har ankommet og så mye mer. Det handler i noen tilfeller om motsetninger. Noen er skapt av fordommer (som går begge veier), andre er religiøst eller kulturelt betinget, og noen er skapt av det offentlige Norge. Det som var ment i beste hensikt var eksempelvis «eie gjennom leieordning» eller ulike økonomiske kompensasjoner til integrering, særegne ordninger i folketrygden med snarvei til full uføretrygd og pensjon. Det offentlige Norge har feilet med å forskjellsbehandle befolkningen, og skape unødvendige motsetninger. Men ikke bare det; mange med innvandrerbakgrunn er selv imot disse ordningene. De ønsker ikke å stakkarsliggjøres, men oppfatter seg selv som selvstendige og selvhjulpne. For andre har ordningene blitt en sovepute. For en del minstepensjonister som har arbeidet mesteparten av livet, oppfattes dette regelrett som absurd diskriminering.

Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit ankommer sitt besøk til Holmlia og prosjektet «Vær stolt». Foto: Cornelius Poppe / Scanpix .

Å stigmatisere eller nedsnakke innvandrere, er heller ikke god integreringspolitikk. Jeg leste med harme i Lierposten om stjerneeksemplet på hvordan enkelte i den etniske befolkningen lager motsetninger og bidrar til å ødelegge for integrering og motivasjonen til å bli en konstruktiv del av det norske samfunnet. Saken om en flyktning på Tranby, som har gjort mer enn man kan forvente for å bli en del av samfunnet opprørte meg, han fikk en svært uhyggelig lapp klistret på vinduet sitt. To jobber, kom til Norge i 2014 som flyktning, politisk engasjert siden 2015. Altså, «mønsterinnvandreren» og en suksesshistorie vi ønsker å se flere av. Det er et svært godt eksempel på hvordan noen kan ødelegge for at innvandrere ønsker å bidra og integrere seg. Min klare oppfordring er at avsenderen av budskapet bør se seg i speilet, og spørre seg selv om hva det koster samfunnet om man betakker seg for å bli integrert i Norge.

Men vi kommer heller ikke utenom et nødvendig samspill med de som faktisk har innvandret til Norge. Det er noen svært essensielle ting i vårt samfunn som skiller seg vesentlig fra samfunn hvor patriarkatet råder, eksempelvis i Iran eller Somalia, og som må aksepteres når man flytter til Norge. Noen bånd må brytes. For oss selvsagte ting, for andre kulturer uakseptable. For oss er det en selvfølge at homofile og lesbiske er likestilt med heterofile. Gutter og jenter deler svømmebasseng, barna våre velger sine egne kjærester og livspartnere. Omskjæring av jenter er ikke akseptert og er forbudt. Ingen skal tvinges til å bære heldekkende plagg. Jenter må selvsagt kunne kle seg i miniskjørt eller jeans om de selv ønsker det.  I noen situasjoner må man vike fra religiøse skikker som hodeplagg eller det å ta i svinekjøtt eller alkohol, eksempelvis på et sykehjem. Dette er også en del av integreringen – å gi avkall på enkelte kulturelle eller religiøse skikker. Dessverre ser vi at sosial kontroll eksisterer. Men la meg stille spørsmålet til de som kontrollerer barna sine eller andre med samme bakgrunn, hva slags Norge ser dere for dere i fremtiden? Et Norge med parallelle samfunn, hvor dere nekter barna fri deltagelse i et land de er født inn i, og kommer til å bli gamle i?

Kort oppsummert vil jeg si at god integrering er en utfordring, et felles ansvar, en enorm og viktig oppgave, men en oppgave som ikke er umulig. Vi må tørre å bruke tall, vi må tørre å snakke om ting, vi må gå i oss selv. Vi må sette ned foten i enkelte tilfeller. Virkeligheten tar ingen pauser. Vi må lytte og stille krav, vi må bryte konsensus, og vi må benytte oss av årsak\virkning-tankegang når vi utformer fremtidens politikk, basert på nåtidens fakta og ikke fortidens visjoner.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon