Ali og Baba er fra samme land i Midt-Østen og kom hver for seg til Norge for mange år siden. De vet om hverandre, men har visstnok aldri utvekslet et ord.
Ali traff en søt norsk jente som var på studietur, og han reiste etter henne opp til vårt kalde nord. Her lærte han språk, fikk seg jobb, og etter et par år kunne de invitere slekt og venner til staselig bryllup i sitt nye hjem, hvor de etter hvert har fostret opp to kjekke barn. Nå er Ali bestefar, snart pensjonist og gleder seg til fredelige fisketurer i norsk villmark. Han er vanligvis avholdsmann, men sier ikke nei til en dram i gapahuken. En selvskreven gjest i alle hyggelige lag, Ali!
Baba kom hit for å besøke en fetter, fikk seg jobb på verkstedet hans og ble etter hvert kokk. Da reiste han til hjemlandet og hentet seg en kone som var akseptert av familien og akkurat gammel nok. Under norskopplæringa ble hun litt for frimodig, så han gikk løs på henne med kniv. Hun havnet på sykehus, krisesenter og etter hvert med ny identitet i trygdesystemet.
Etter noen måneder i fengsel reiste Baba til hjemlandet og hentet seg en ny kone, denne gangen nygravid og kronisk hjemmeværende. Da ungen ble født kom moren inn i Helsevesenet, med videre oppfølging, språkskole, barnehageplass og etter hvert en godt betalt jobb. Baba skilte hun seg fra straks hun og barnet sto på egne bein, og det måtte han bare finne seg i.
Siden den gang har Baba vært kronisk sur og bitter på norsk vantro livsstil, han forakter dette landet og menneskene som bor her. Likevel blir han boende, med passet som anker og pensjon i vente. Sønnen har han fulgt opp i alle disse år, med jevne bidrag og gaver, feriereiser til slekt i hjemlandet, og fet bil til attenårsdagen. Det skal han ha, barnets mor har ikke hørt et hardt ord siden hun dro.
Baba har jeg ikke snakket med på mange år, men han nikker ihvertfall når vi ses.
– – –
Men Ali treffer jeg støtt og stadig, og under en julemiddag sist vinter fikk han spørsmål om han regner seg som norsk. «Norsk? Mener du som ektefødt norsk nordmann fra Norge? Eller en som svinger flagget på 17. mai, jubler og synger JA VI ELSKER med tåreklump i halsen? Kanskje er jeg mer takknemlig og glad i Norge enn mange norske er, kanskje fordi jeg har vokst opp i en annen kultur, ser både forskjeller og likheter? Men nei, norsk er jeg ikke, like lite som jeg ville blitt kineser i Kina! Men jeg lever som nordmann, tenker på norsk, drømmer norske drømmer og ler av norsk humor. Så kanskje er jeg qualified norsk, kanskje ikke. Det kommer vel an på hvem som spør… og hvorfor?»
Noen uker etter sendte Ali meg denne meldingen: «Jeg liker Sylvi Listhaug, men tror du Sylvi liker meg?» Jeg svarte: «Sylvi digger sikkert alle som digger henne og Frp, men forøvrig synes jeg du burde holde dine håpløse fantasidrømmer for deg sjøl, du gamle mannsgris!»
«Oink oink… sjølv gamle svin saknar kjærleik, veit du! Men ærlig talt; Sylvi snakker klart og tydelig norsk i motsetning til de fleste andre politikere, som bare prater bull.. eller svadaskit som det heter her. -Derfor liker jeg henne!»
Mitt svar: «Jeg tror Sylvi hadde likt deg svært godt, men etter hva jeg har lest foretrekker hun visst svære amerikanske biler framfor loslitte bestefedre. Du kan jo ta med deg fiskestanga, reise opp til bygda hennes på Sunnmøre eller deromkring, komme i prat, bli kjent med mannen og kompisene hennes, så får du sikkert napp. Hvorfor er det viktig for deg å bli likt av Sylvi?»
«Oj, nå ble det seriøs bissnis her… Kanskje fordi alle påstår at Sylvi Listhaug er en fremmedfiendtlig rasist, at hun hater alle muslimer og sånn. Og jeg tror ikke det er sant, for jeg forstår hva hun sier og hører ikke det andre påstår at de hører. Derfor håper jeg hun hadde likt meg, for det ville bevist at jeg har hørt rett og de andre hørt feil, eller de har hørt mer enn hva som ble sagt. Så barnslig selfish er jeg!»
– – –
Ali er en rund og trivelig fyr med løssluppen latter. Han finner stor humor i enkelte norske ord, som for eksempel «ryggsekk» (som visstnok er ganske grovt der han vokste opp), eller «verneombud» (som han påstår er som å gulpe opp en plomme), og yndlingsordet «tørrfisk», som han aldri kan si uten å flire bredt.
Grunnet tørkesommeren ble det i år tørrfisking i gapahuken, for uten kaffebål er det heller ingen vits i å fange fisk. Men på fisketur må vi jo, så da blir det tørrfiske, altså fisking uten stang, krok og snøre. (Kvinneligaen har noe tilsvarende som kalles «syklubb», hvor nålene som stikkes og trådene som tvinnes ikke alltid er like synlige for uforstående.)
Så Ali og jeg satt på våre faste plasser nede ved vannkanten, bålplassen var gjort om til spisebord med de lekreste retter dandert, og vi fråtset i oss både niste og tilbehør med høy turfaktor.
«Nå, hvordan går det med Sylvis aksept? Har du gjort noen Fremskritt der?» spurte jeg med et flir og litt rekesalat i munnviken. «-Lost case.» sa Ali »Det har vært så underlig tyst fra Sylvi i hele sommer, etter at mobben jaga henne ut av byen, -tro hvor hun gjemmer seg?»
«Sist jeg så Sylvi hadde hun gjemt seg i Stortingssalen, der finner de henne aldri.» sa jeg og skiftet tema: «Ali, du kjenner jo Baba…» begynte jeg. «-NEI! Jeg kjenner ikke Baba, det er det du som gjør! Han og jeg er nok fra samme land, men compared med han føler jeg meg veldig norsk. Han ser aldri Ali, Ali ser aldri Baba!» svarte han med morsk stemme og så sint ut.
«Ja, nei, det var ikke sånn ment! Jeg ville bare si at det er vel en grunn til at du ikke er særlig kompis med Baba, og akkurat dèt tror jeg er svaret på om Sylvi liker deg eller ei. Hvis hun fikk valget mellom deg og Baba som medlem i jaktlaget sitt er jeg sikker på at hun ville valgt deg. Kanskje mest på grunn av det fromme blikket, og på tross av at du er den eneste pasifisten jeg vet om som drar på jakt.»
Ali er fast mann på laget, selv om han aldri har holdt i noe mer seriøst våpen enn en selvspikka sprettert uten strikk. Bare det å knerte bålved med øks var en bøyg første sesongen, men nå er han selvoppnevnt «Bålmester av Djevelsk format». Og i fiskesekken har han en liten fil som brukes til å fjerne mothakene på fiskekroken, så ikke fisken blir skadet før han slipper den ut igjen, (ofte ved et uhell; «oops, den glapp!»).
Sentimentaliteten er uhelbredelig og diagnosen er klar: Straks Ali får øyekontakt med ett eller annet dyr større enn markmus har han møtt en ny potensiell bestevenn, og det kan selvfølgelig by på problemer under rådyrjakta. Det er ikke få sørgestunder vi har måttet overvære, for å si det sånn. Men straks blodet er tømt av skrotten er det kjøttmat, og Ali tryller med stor iver og raske snitt Bambi om til biff mens potetene koker.
«Ali, du egner deg i norsk natur, i motsetning til en stadig større del av urbefolkningen. Jeg kjenner mange norske byfrøkener av begge kjønn som hadde flippa ut etter tre timer i skog uten mobildekning og digital pulsmåler, så etter min målestokk er du i hvert fall en mer dugandes norsking enn de fleste pinglene som tasser rundt på Aker Brygge. Og Baba har vel knapt satt sin fot på norsk jord ennå, etter alle disse år. Han foretrekker nok asfalt og betong under skosåla.»
Folk har overlevd i dette karrige landskapet i tusenvis av år, og de som greide det kaller seg i dag for nordmenn. Nybrottsmannen Isak Sellanraa er prototypen på norsk selvberging; han lånte ei øks og gikk opp i skauen for å bygge seg hus før han neste vår dro ned til bygda etter kjerring og ku. Furet, hard og værbitt, akkurat som landet for øvrig. -Der har du grunnfjellet i den norske sjel!
Opp fra sekken fisket jeg fram Knerten, vår lokale Jägermeister, altså himkoka hostesaft med fraspark og bismak av lynghonning. Jeg skjenket opp to småkrus, delte med Ali og reiste meg opp for en skål:
«Så kjære Ali, nå blir jeg reint høytidelig her: Hør hør! På vegne av de norske grunnfjell og vidder, daler og heier, myr, skau og øvrig vegetasjon, samt folket som vet å sette pris på disse goder, deriblant kanskje også Dronning Sylvi av FirstHouse, erklærer jeg deg herved som fullverdig og høyt verdsatt innvåner av dette fagre land. -Skål for Ali Nordmann!»
Vi skålte, Ali svelget tappert og så ut som om han skulle nyse; «FYTTIRAKKERNSINSANN! Å jaja, takk skal du ha… men dét ska du vite: Det er ihvertfall ikke på grunn av spriten jeg trives som nordmann!»