Misfornøyde og sinte feminister skal nok en gang marsjere i våre gater. Hva som skal til for at de endelig blir fornøyde og ser seg som likestilte er svært uklart.
Feminister fra ulike politiske ståsteder har helt ulike motiver, og ulike syn på hva likestilling er. Såkalte borgerlige feminister forfekter like muligheter, noe som bør kunne klassifiseres som redundant, mens radikale feminister ønsker å oppnå en kunstig resultatlikhet, som er fullstendig uoppnåelig.
Dette er ikke standpunkter det går an å forene under ett, og nettopp derfor opplever mange såkalte borgerlige feminister at deres engasjement og deltagelse i 8. mars-toget ikke settes pris på. Feministbevegelsen er i alt større utstrekning blitt infisert av venstreradikalisme, og forbindes i dag med nettopp venstrevridde rødstrømper og 68-ere.
De sedvanlige kampsakene og parolene 8. mars har sitt opphav i misforståtte tilnærmelser, myter og regelrett løgn. Det er særlig to ting som peker seg ut; rett til selvbestemt abort og rett til likelønn.
Les også: Kunsten å være kvinne, og stolt av det
Myter og løgn
Førstnevnte burde ikke engang være en kvinnesak, for det handler faktisk til syvende og sist ikke bare om kvinnen selv. Argumentet om at kvinnen skal ha bestemmelsesrett over egen kropp holder helt enkelt ikke mål. Det hele faller på det faktum at det er et annet liv inne i bildet.
Man kan detektere hjerteslaget til et foster med moderne teknologi allerede 18 dager etter at man er blitt gravid. Det er bekreftet at et ufødt barn har sanser allerede syv uker etter unnfangelse, ergo kan man slå fast at barnet faktisk føler at det blir stykket opp og revet ut av moren.
Mange vil kontre med at man ikke skal gjøre det vanskeligere for kvinner som har tatt abort, fordi dette ikke er noe lett valg for kvinnen å ta, og at det er belastende. Det er jo ikke så rart, når de gjør noe så makabert og groteskt. Nettopp det at det er så utrolig vanskelig å gå gjennom bør jo gjøre at det ringer en bjelle et sted. Det er en grunn til at mange kvinner føler sterkt på en skyldfølelse om de tar abort.
Det som er verre er at de som har en annen tilnærming til abort, og som ønsker å begrense dette av overnevnte grunner, blir uglesett og ansett som sjåvinister som ikke mener kvinner skal kunne bestemme over egen kropp. Er man det minste kritisk, som undertegnede, blir man kalt abortmotstander, også når man presiserer at det finnes ytterst få tilfeller der (tidlig) abort kan være forsvarlig. Man blir lett plassert i en kategori som kristenfundamentalistisk, selv om man ellers er opptatt av likestilling. Man blir også bedt om å holde kjeft.
Man blir også bedt om å holde kjeft, for å ha en mening om abort, fordi det kun er kvinner som har rett til å mene noe om det. Nåde den mannen som våger. Men det er ganske enkelt, kjære feminister; å ta livet av ufødte barn har ingenting med likestilling å gjøre.
Lettvinte forklaringer og offermentalitet
Debatten rundt likelønn er også preget av myter. Det hevdes over en lav sko at kvinner og menn får ulik lønn for likt arbeid, og at dette har med regelrett lønnsdiskriminering å gjøre. Dette er en lettvint forklaring, som naturligvis, som alltid, fratar kvinner alt ansvar for egen situasjon.
Det er korrekt at menn jevnt over tjener bedre enn kvinner. Det skulle faktisk bare mangle. Menn jobber mer, tar mer risiko, går oftere etter lederstillinger, har jevnt over oftere jobber med større fare for eget liv, og jobber ute i all slags vær. Videre er kvinner generelt mer redde for konfrontasjon, og har vanskeligere for å kreve mer lønn fra sin arbeidsgiver enn menn, som er mer påståelige.
Det finnes kvinneyrker, som sykepleieryrket, der høyere lønn faktisk kan være på sin plass. Dette i seg selv kan være en god kampsak. Men å kjøre på med påstander om at kvinner lønnsdiskrimineres i Norge, er rett og slett løgnaktig.
Les også: Den feministiske elitens faktagjemsel kan koste oss landet vårt
Eget ansvar
Dagens kvinnekamp bør i større grad gå ut på å bevisstgjøre kvinner på sitt eget ansvar for sin egen skjebne. Det bør handle om å befri kvinner fra den begrensningen radikale feminister forsøker å belegge oss med, nemlig offermentaliteten. Den stadige ansvarsfraskrivelsen fra feministene, de kjedsommelige, forutsigbare angrepene der menn og samfunn hele tiden er syndebukk, gjør ikke kvinner noen tjeneste.
Det er ikke bra for kvinner å innbille seg at verden ikke ønsker at de skal lykkes, når så faktisk ikke er tilfelle. Det blir lett en selvoppfyllende profeti. Ingen som synes synd på seg selv og anser at verden er imot en kommer særlig langt. Men, skal man tjene på kvinners elendighet, nytter det ikke å fortelle dem at de er likestilte og har alle muligheter. Det er en dårlig strategi for maktkåte rødstrømper.
Det er vanskelig å forstå hva feministene egentlig ønsker å oppnå. Når er menn og kvinner likestilt i deres øyne? Hva er det som må på plass for at de skal anse seg som frie fra det såkalte patriarkatets undertrykkelse? Sannsynligvis blir de aldri fornøyde. Det er ingen vits å prøve. Det nytter ikke å gjøre som mange i Høyre har gjort, og adoptere de radikales språk. De blir ikke mindre hysteriske av den grunn. Grensene forflyttes bare i retning av mer radikal feminisme og identitetspolitikk. Vi må tilbake til tanken om at likestilling handler om likhet for loven.
Feministene vil uansett aldri erklære seg likestilte. Det vil ikke være noe å tjene på det.