Når Ottar og Bjørnar Moxnes stikker hodet i været og ser seg om i det norske samfunnet og forkynner hva som trykker verst på for kvinnene, – havner de på dette:
Cirka 8 kvinners rett til å fjerne ett av sine tvillingfostre!
Kvinnebevegelsen har ofte vist en fabelaktig evne til å finne kampsaker som angår SVÆRT FÅ i Norge.
Krisesentre
Slik også i år. Kanskje på tide å pusse støvet av 1970-talls brillene og SE hvordan tusenvis av norske kvinner strever seg helseløse i sin egen hverdag? I går kom budskapet i Sarpsborg Arbeiderblad (se bildet) om at alle krisesentre i Østfold igjen er sprengfulle og må avvise kvinner som banker på.
Spørsmål 1: – Hvilket kjønn har de som oppholder seg her?
I 2018 bodde det 64 kvinner og 68 barn på Krisesenteret i Sarpsborg. Ingen menn. Vi vil tro at det er noenlunde samme fordeling av kjønn over det meste av landet, selv om vi vet at det finnes enkelte, ytterst få menn i tallmaterialet.
Spørsmål 2: – De mennene som utøver overgrep og vold mot kvinnene, hvor befinner de seg?
Hva gjør samfunnet med dem? – Jo, de befinner seg fortsatt i hjemmet, i sine vante omgivelser. Med sin frihet, med eget kjøkken og bad, med sin faste TV-sofa-plass, med sine personlige eiendeler rundt seg i et trygt miljø. De fortsetter i sitt daglige virke på jobben, sine vante fritidsaktiviteter. De er «beskyttet» – mens kvinnen derimot har måttet rømme vekk fra sitt eget hjem. Samfunnet tar ikke affære overfor overgriperne – stort sett. Teamlederen ved Krisesenteret i Sarpsborg sier at «de har taushetsplikt og tar ikke kontakt med mennene».
Les også: Kvinnen er grunnmuren som holder verden sammen
Her kommer våre hovedspørsmål – og dermed vår utfordring til Moxnes & co:
– Hvor mange generasjoner skal det gå før dere tar inn over dere hvordan tusenvis av kvinner i Norge får sitt kvinneverd krenket og tråkket på?
Voldens verste ansikt er som regel den psykiske torturen. Mengder av ressurssterke kvinner blir mentalt nedbrutt, slått, utskjelt og «straffet» på utspekulerte måter! Hvor mange lidelsesår må passere før dere går i tog for å få snudd fokuset over på MISHANDLEREN istedenfor at samfunnet bygger ut stadig nye plasser ved krisesenterne?
Når vil dere bære plakater som krever at det er mishandleren må fjernes – istedet for at nedbrutte og forslåtte kvinner hopes sammen i delvis kummerlige forhold i et overfylt senter? Når skal dere begynne å kjempe for kvinnenes rett til å få leve i fred og likeverd i sitt eget hjem? Hvorfor er det alltid kvinnen som må plasseres i et lukket mottak – og miste friheten? Og når skal dere forstå hvor nedbrytende partnervold er for en kvinnes karrière?
NAV
Kvinnen kommer seg ofte ikke engang tilbake på jobb, men får mén som varer livet ut. Også i et samfunnsøkonomisk perspektiv må denne kvinnesakskampen bli viktig framover: NAV bruker 1/3 av nasjonalbudsjettet, og en ikke ubetydelig del av dette går til ødelagte liv etter partnervold. I 2012/13 kom stortingsmelding nr 15 om vold i nære relasjoner.
Der ble det oppfordret til å anmelde slike overgrep.
Hva har skjedd? Jo, antallet anmeldelser økte brått. MEN hele 3/4 av sakene blir nå henlagt! Kvinnene blir ikke tatt tilstrekkelig på alvor. Hvorfor blir mannen som regel trodd mer enn kvinnen? Hvorfor får mannen fortsette å gjøre livet surt for kvinnen (og ofte barna)? Hvordan kan samfunnet leve med at det som regel er kvinnen som står svakest i slike saker? Dessuten må vi etterspørre hvilken status slike saker egentlig har hos politiet og i vårt rettsapparat?
Tenk om Ottar og Moxnes kunne begynne å kjempe for disse kvinners egenverd!