Partiet kan gå mot en langsom død. Og det er like greit.
En gang var Venstre den lille manns parti. Velgerne hadde like liten sans for arbeiderbevegelsens autoritære holdninger, som uhemmet kapitalisme. Det var et parti som sto sterkt på bygdene og var motstandere både av autoritære tendenser på venstresiden og de stivbente bedehusmiljøene. Velgerne var gjerne folk med utdanning, men med sine røtter og forankring i lokalsamfunnene.
Tilsynelatende var det et stort spenn mellom velgere blant kultureliten i Oslo og bygdefolket, men det gikk noen felles forbindelseslinjer. Venstre sto opp både mot urbane eliter, ekstremisme og formynderi. Som veteran Odd Einar Dørum er opptatt av å understreke, har også Venstre en stor del av æren for det gode samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, noe som har vært med på å gjøre det norske velferdssamfunnet unikt også i europeisk sammenheng.
Men det begynner å bli lenge siden vi så noe til denne rollen. I stedet har partiet forsøkt å etablere seg som klimaaktivistpartiet på borgerlig side. Problemet med dette er selvsagt at partiet har en konkurrent i MDG som alltid vil fremstå som enda mer miljøvennlige og enda mer rene og ranke enn Trine Skei Grande, Abid Raja og Ola Elvestuen.
Det blir ikke bedre av at partiet fremstår som ambassadører for en industri som pusher elbiler og vindmøller, til tross for en meget tvilsomt miljøeffekt. Partiet er ikke lenger den lille manns parti, men klimaprofittørenes beste håndlangere.
Les også: Venstre-veteran vil hente folk fra flyktningleire i greske ferieparadis: – Det er vår plikt
Går av
Det virker nå opplest og vedtatt at Trine Skei Grande kommer til å gå av, trolig før neste landsmøte. Kanskje hadde hun trukket seg tidligere om ikke hun og de etablerte mediene hadde lagt lokk på åkersex-skandalen som Resett avslørte vinteren 2018.
Nå risikerer hun å ta med seg partiet i dragsuget i en oppslukende kamp med den ekstremt frittalende og lite taktiske visepresidenten på Stortinget, Abid Raja, en person som også gjør sitt best for å forsure regjeringssamarbeidet med Frp gjennom en strøm av utspill rettet mot partiet.
Det er ikke vanskelig å se hvor dette bærer. Partiet er allerede mindre enn Rødt og ville i dag kun fått et fåtall representanter på Stortinget.
I 2017 ble partiet reddet av taktisk stemmegivning fra Høyre-velgere i de store byene. Men det spørs om dette er en bærekraftig strategi i lengden. Partiet fremstår som en klamp om foten for det borgerlige samarbeidet, som skaper konflikt og dårlig stemning. Det er verdt å merke seg at til tross for harde utspill fra KrF-ere mot Frp, har stemningen i Frp blitt langt bedre etter at Ropstad og co. kom inn i regjeringen. Partiet oppfattes som lettere å forholde seg til og mindre konfliktorienterte enn Venstre. Mange trekker også fram at den nye regjeringsplattformen var langt bedre for Frp enn avtalen som ble inngått mellom Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande på Jeløya.
Et KrF som tar en tydelig høyrekurs vil også kunne befeste sin rolle og vokse. Det er vanskelig å se hvordan et splittet Venstre vil kunne gjøre det samme, med den ulmende borgerkrigen i partiet.
Trolig vil Venstre ganske lenge kunne holde sine posisjoner i de store byene, særlig Bergen og Oslo. Men på lang sikt er det ingen grunn til å felle noen tårer om partiet skulle forsvinne fra norsk politikk. På en måte er det trist, siden Venstres historie er en del av norsk nasjonalhistorie. Men det finnes en tid for alt.