Det kan virke som Teologisk Fakultet vil erstatte kristendommens sviktende fotfeste med islam.
Det er knapt noen hemmelighet at det norske samfunnet har gått gjennom en ekstrem sekulariseringsprosess de siste tiårene, der kristendommen langt på vei har mistet fotfeste i det norske samfunnet. Det klareste tegnet på dette ser vi ved å ta en kikk på de synkende dåpstallene.
Den norske kirke råtner på rot, kirkebygg stenges og færre vil bli prester.
Den naturlige følgen av dette skulle kanskje være at også teologiutdanningene ble redusert eller lagt ned. Men slik har det ikke gått.
Blant de som tidlig ble oppmerksomme på islams økende tilstedeværelse i det norske samfunnet var en gruppe prester, med Oddbjørn Leirvik, prest i Paulus kirke på Grünerløkka.
Han tok i 1988 initiativ til det første norske dialogmøtet mellom prester og imamer. Senere ble han en hjelpende hånd under opprettelsen av Islamsk Råd, som fulgte etter at norske mulsimer hadde protestert mot utgivelsen av Salman Rushdies «Sataniske vers».
Uten assistanse fra prester i kirken, er det ikke sikkert at muslimene ville fått sin paraplyorganisasjon, som i perioder har vært en viktig maktfaktor i det norske samfunnet, selv om Islamsk Råd i senere år har fått sin innflytelse betydelig redusert.
Les også: Teologisk Fakultet utdanner islamske omsorgsarbeidere
Islam i pensum
Leirivk har senere blitt professor ved Teologisk Fakultet, der han blant annet i en årrekke har forelest om dialog med muslimer.
Teologisk Fakultet ansatte også i 2016 en muslimsk førsteamanensius i teologisk islam. Nå har fakultetet, som alltid har vært en liberal spydspiss i kristen-Norge, etablert et studie av «islamsk omsorgsarbeid», der man underviser i muslimske praksiser som kan brukes i såkalt sjelesorg i fengsler, på sykehjem og sykehus.
Det har også i mange år vært snakk om å etablere en offisiell imamutdanning. Finansieringen for å starte dette kom på plass i 2018 og det er dette vi nå ser fruktene av. Det er ikke snakk om en fullverdig imamutdanning foreløpig, for å fullføre det må man fortsatt reise til andre land. Men det er målet på lang sikt.
Igjen er det Oddbjørn Leirivk som er sentral i dette arbeidet.
Spørsmålet er hva målsettingen med denne islamsk-teologiske virksomheten er.
I utgangspunktet er det nok like velment som da Leirvik i første omgang tok initiativ til en muslimsk-kristen dialog. Man ønsker å tilrettelegge for at muslimer og kristne kan bli kjent og håper at man gjennom å samhandle kan komme nærmere hverandre og lære å respektere hverandre.
Og selv om Teologisk Fakultet har en svært utglidende teologisk profil, er det neppe noen som sysler med tanker om å overskride de store forskjellene mellom islam og kristendommen.
Mot sin hensikt
Spørsmålet er hva en tilnærming der en institusjon i norsk kristenliv tar ansvaret for å utdanne muslimer i deres religiøse praksis skal tjene til. Noen kan nok håpe at det vil føre til en mer moderat og norsk islam. Vi skal heller ikke se helt bort fra at noen kan bli påvirket i en slik retning, men samtidig er det grunn til å minne om at mye av dialogarbeidet tidligere har bidratt til å sette et godkjentstempel på islamsk ekstremisme.
Vi så det tydelig da norske muslimer rasende marsjerte i gatene i protest mot Rushdies bok, Sataniske vers. De ble i etterkant møtt med forståelse fra norske kristenledere.
Enda tydeligere var det da Norges Kristne Råd samlet troppene under karikaturstriden i 2006 og fordømte Magazinet og redaktør Vebjørn Selbekk for hans publisering av karikaturtegningene.
Og helt tragikomisk ble det da imamer og prester skulle spille fotballkamp i 2007. Det endte med at de kvinnelige prestene måtte trekke seg fra laget, da imamene ikke kunne finne seg i å ha kvinnelige motspillere.
Teologisk Fakultet burde derfor tenke over hva de bidrar til, når de ønsker islam velkommen på sin teolgoiske banehalvdel.