I 1968 fant den såkalte Galanskov-Ginzburg-prosessen sted i Sovjetunionen der Jurij Galanskov, Aleksandr Ginzburg og to andre dissidenter ble dømt til fra ett til syv års opphold i fangeleir.
Den hardeste dommen på syv år fikk Aleksandr Ginzburg som ble dømt for å ha laget en «hvitebok» om rettssaken mot to andre dissidenter to år tidligere, noe retten oppfattet som antisovjetisk virksomhet.
Det er vanskelig ikke å tenke på denne «dommen» når man leser advokat Jon Wessel-Aas’ angrep på Resett for å ha publisert og kommentert dommen der en 71-år gammel kvinne dømmes til en bot på 10 000 kroner for å ha kalt den norsk-somaliske samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali en «korrupt kakerlakk».
I en rettsstat og et demokrati skal det være åpenhet rundt rettsprosesser. Massemedia har ikke bare rett, men også plikt til å publisere og kommentere dommer og å legge til rette for at publikum kan diskutere disse.
Wessel-Aas medgir selv at en politijurist som tar ut tiltale mot en person, for eksempel for påstått hatefulle ytringer, må tåle å få navnet sitt offentliggjort siden dette er offentlige opplysninger som befolkningen har rett til å få adgang til. Det samme prinsippet må gjelde for dommer, inkludert navnene på dommere, meddommere og aktor, siden dommer også er offentlige dokumenter.
Å erklære at man vil offentliggjøre navnene på politijurister som tar ut tiltale for hatefulle ytringer, og dommere som idømmer folk straff for hatefulle ytringer, er ikke noe annet enn en bekjennelse til massemedias selvfølgelige opplysningsrett og opplysningsplikt, og ikke en trussel i straffelovens gråsone, slik Wessel-Aas hevder.
For å hindre Resett og andre i å publisere dommer disse måtte være kritisk til, inkludert navnene på dommere, meddommere og aktor, måtte det vedtas en lov som gjorde det forbudt å offentliggjøre rettsavsigelser. I så fall skulle det være interessant å lese norske myndigheters rapporter til FN og andre internasjonale organer om hvordan menneskerettighetene overholdes her i landet!
Spesielt kritisk er Wessel-Aas mot at Resett i tilknytning til publiseringen av dommen mot den 71-år gamle kvinnen i sitt kommentarfelt har åpnet opp for en diskusjon av dommerens familiære forhold, nærmere bestemt det forhold at vedkommende hevdes å ha en ektefelle med fremmedkulturell bakgrunn.
Å diskutere en dommers bakgrunn, familiære forhold og annet som kan virke inn på vedkommendes embetsutøvelse, må i utgangspunktet være legitimt siden det dreier seg om habilitet og tillit til rettsvesenet. Og det må være like legitimt å diskutere en dommers habilitet i forhold til saker som vedrører hatefulle ytringer, som i forhold til for eksempel økonomiske saker.
Wessel-Aas trekker frem et par leserkommentarer som han mener er krenkende eller truende. Jeg skal ikke påstå at det blant de flere tusen leserkommentarene som daglig publiseres på Resett, ikke finnes kommentarer som kanskje burde ha vært slettet.
Men en og annen glipp fra Resetts side må veies mot det gigantiske samfunnsnyttige arbeidet nettavisen gjør ved å ta opp saker de etablerte massemediene ikke tar opp, ved å anlegge et annet perspektiv på politikk og samfunnsliv enn de etablerte massemediene gjør, og ikke minst ved å praktisere en vid ytringsfrihet som gjør at vanlige mennesker får gitt uttrykk for sine oppfatninger, ønsker og frustrasjoner.