Ove Vanebo har skrevet et innlegg i VG, der han tar utgangspunkt i diskusjonen rundt Black Box, og hvor grensene for ytringsfrihet blir berørt.
Juristen, som er tidligere leder i Fremskrittspartiets Ungdom, nevner også et klimaopprop, og skriver:
– Tilnærmingen var så ytterliggående at næringsminister Torbjørn Røe Isaksen skrev en kritisk tekst om saken – og mente de brukte en antidemokratisk retorikk.
Flere går ut for å forsvare Black Box, og bruker kunstnerisk frihet og ytringsfrihet som argument. Også klimaoppropet forsvares på samme måte. Og Vanebo har ingen problemer med denne typen støtte i seg selv. Men han spør:
– Ville de vært like støttende overfor sine meningsmotstandere?
Les også: Kunstnere og teaterdirektør siktet etter forestilling
Tankeeksperiment
Hva om høyrepopulister med kontakter i Resett satt opp et lignende teaterstykke og filmet hjemmene til Audun Lysbakken eller Hadia Tajik? Ville de samme folkene komme løpende med støtteerklæringer?
Han siterer Black Box og ytringer om personene stykket omhandler:
«I blant ser vi dere gjennom soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter. Sakte roer hjertet seg. Vi tenner svarte lykter. Skrekken slipper taket. Europa forsvinner.»
Kunne Resett forvente støtte fra Amnesty og andre hvis man skrev noe lignende om innvandringsliberale?
Eller hva om en rekke høyrepopulister går sammen for å skrive en kronikk som angriper det multikulturelle, med sterke virkemidler, som å argumentere for «et opprør mot regjeringen og de medansvarlige og handlingslammede institusjonene som truer vår felles kulturelle fremtid».
Ville en slik kommentar blitt forbigått i stillhet? spør Vanebo.
Vanebo peker på at denne dobbeltstandarden finnes i flere ulike politiske leire. Også innvandringskritikere kan skape ekkokammer, og sette andre standarder for politiske motstandere. Økende polarisering bidrar ikke til en god debatt.
Vanebo avslutter:
– Disse to sakene berører videre vanskelige og sammensatte spørsmål; både politiske og etiske problemstillinger, forholdet mellom ekspertstyring og folkevilje, og juridiske avveininger. At noen klarer å redusere disse spørsmålene til bare å handle om «maktkritikk» eller «være opptatt av miljøet», tjener ingen på. Aller minst den offentlige samtalen.