Med list og litt sårt tiltrengt optimisme og pågangsmot kan vi gjøre Norge konservativt, og gjenreise nasjonalstaten til fordums storhet.
Man må velge sine kamper, og det med omhu. Mange av mine meningsfeller har sikkert brynet seg på mang en diskusjon med venstreradikalere, innvandringsliberalere, radikale feminister og andre. De vet at disse samtalene svært sjelden fører noen vei.
Selv kommer jeg ikke til å gjøre det lenger, når det ikke er noe å oppnå på det. Blir man invitert i en ordentlig debatt er det selvsagt annerledes, men da har det et formål. Da handler det om å vise hva man står for, og hvor gale motstanderens argumenter er.
Vilkårlige diskusjoner med vilkårlige radikalere på internett derimot, de er helt fruktløse. Det er å kaste bort tiden sin. Vi overtaler dem aldri. De er så inngåtte i sine anti-vestlige, anti-nasjonale, normoppløsende og radikale holdninger, at de ser på vår konservatisme som ren ondskap. Vi må snarere pleie relasjoner med de som står oss nærmere, men som ennå ikke helt har forstått. Vi må snakke til de usikre.
Les også: Nå er belgierne en minoritet i Antwerpen
Dramatisering
Da er det ikke sikkert at det er de mest bombastiske utsagnene som bør frem. Alvoret i situasjonen må understrekes, men vi gjør lurt i å ikke bekrefte karikaturene. Det er ikke behov for å overdrive. Vi vet at fremtiden kan bli stygg, vi ser en utvikling som, om den fortsetter, vil kunne gi oss et dystopisk, fragmentert og ja, mer muslimsk Norge. Det holder å peke på denne utviklingen, på kriminalitetsproblemene, på oppvekstmiljøene for barn i ytre Oslo øst, på sysselsettingstallene og generelt på økonomien og de offentlige utgiftene. Dokumentasjon på alt dette blir det stadig mer av. Flere europeiske storbyer nærmer seg en virkelighet der den opprinnelige befolkningen er en minoritet. I noen byer er dette allerede en realitet.
Bombastiske utsagn om folkemord, landssvik og invasjon gjør ikke innvandringskritikere noen tjeneste. Det vil kunne skremme vekk folk som virkelig er bekymret for utviklingen, men som vokter seg for dommedagsprofetier. Det er unødvendig og kontraproduktivt å overdramatisere.
Tenk deg at du skal plukke frukt fra et tre. Klatrer du til den øverste grenen for å plukke frukten som er aller vanskeligst å få tak i, eller bruker du tiden godt og plukker de fruktene du lett kan få tak i først? La oss fokusere på å plukke frukten vi har nærmest for hånden. Vi kan ikke overbevise radikalerne.
Håp
Folk flest er ikke venstreradikale, de er ikke innvandringsliberalister, og de er ikke radikale feminister. Kall det ungdommelig optimisme, men det er vanskelig å tenke seg noe annet enn at folk flest faktisk ser for seg at Norge skal være den norske nasjonen de ble født i, også den dagen de forlater denne verden. Folk flest vil nok ikke bli en minoritet i sitt eget land, og de ønsker nok heller ikke en total oppløsning i normene våre. Men det er dette mange politikere og mediepamper, langt inn på borgerlig side, ønsker for oss.
Vi er realister, og når det er piler som peker i gal retning, er det vår plikt å snakke om det. Men vi må også passe på å ikke bare være en negativ budbærer. Vi kan ikke bare være de som snakker om problemer. Kun de som kan se problemet vet hva de kommer av. Vi må vise at vi ikke bare sitter med løsningene, men at det faktisk er mulig å snu skuta rundt.
Vi må ikke la pessimismen ta helt overhånd. Da risikerer vi å bli handlingslammede. Vi må prøve. Det er vanskelig, og kanskje er det faktisk umulig, men det vet vi ikke før vi virkelig har prøvd. Hvis det finnes bare en liten sjanse for at vi kan ta oss ut av uføret, så må vi kjempe videre. Å gi opp er ikke et alternativ.
Les også: Angela Merkels etterfølger: I islam finnes ideer som er «uforenelige» med våre verdier
Mobilisering
Vi må ha troen på at det kan gå an å samle folk flest i dette landet, på tvers av etnisk bakgrunn, alder og kjønn, for et politisk alternativ som setter en stopper for de radikale kreftene. Folk flest er nemlig ikke så urimelige. De mange som står mellom oss og de radikale kan overbevises. Det handler bare om å få dem til å se de radikale for hva de er. Det handler om å få folk flest til å innse at det som vil skje om ikke dette stoppes, er at alle forutsetningene som har ledet til det samfunnet vi har i dag, er i ferd med å forsvinne. Da må vi bruke list. Og vi må servere løsninger, ikke bare bære bud om problemer.
Utviklingen er urovekkende. Mitt inntrykk er at mange flere forstår dette, når de faktisk blir tvunget til å tenke over det, enn bare de som i dag stemmer FrP. Men man blir ikke tvunget til å tenke selv om dette. Man blir fortalt hva som er moralsk og hva som er umoralsk, og man resiterer det man har hørt andre si. Folk må konfronteres med realitetene. Derfor er vi her. Det er vårt oppdrag.