I en samtale med en medstudent, forteller hun om den økte barnehijaben vi alle har observert den siste tiden.
Denne medstudenten er også mor til en ni år gammel jente, som har en klassekamerat med hijab. De bor i et lite sted utenfor Drammen der de trives relativt godt.
Denne samtalen var i forbindelse med den kontroversielle uttalelsen jeg hadde i Drammens tidende tidligere januar. Påstanden var at det var en merkbar økning av barnehijab i Drammen. Også generelt i Norge, men det var Drammensere som ble fornærmet og ga meg hele tre tårevåte og sentimentale motsvar. Den ene påsto at det var jeg som seksualiserte småjenter og ikke hijaben.
Her er meldingen fra medstudenten som er oppriktig bekymret.
«Datteren min feiret niårsdag i desember. Vi ba alle jentene i klassen, og samtlige kunne komme, inklusiv den muslimske jenta, som har brukt hijab siden sin niårsburdag i januar (-18). Jeg har snakket med Eline om hvorfor jenta bruker hijab, og svaret var at hun var for stor til å gå uten.
For flere måneder siden, sa jeg til Eline at jeg syntes at å gå med hijab er en avgjørelse man bør ta selv, og når man er voksen. Eline hadde sagt dette til jenta på skolen. Og fått «kjeft» tilbake, og beskjed om at da var moren hennes dummere enn hun så ut som. Hun har og det siste året fått en frekkere holdning overfor øvrige jenter i klassen. Eline sier det virker som hun synes hun er bedre og mer verdt enn de andre.
Det er ingen tvil om at en jente på ni år ikke vet bedre enn det hun blir fortalt av ære, skam og dette med å skille seg fra storsamfunnet. Når de blir så «ærbare» føler de seg også automatisk bedre enn sine medelever. Dette er «oss» mot «dem» mentalitet som lager splittelse og parallellsamfunn. I integreringsarbeidet feiler vi grovt når vi tillater slik oppdragelse, og disse ukulturene vil få spre seg til mange generasjoner fremover. De er andre er skitne og æresløse, mens hijabister demonstrerer renhet, muslimsk samhold.
Les også: Hva i helvete er «islamofobi»?
Hijaben forsvinner- Angsten melder sin ankomst
Denne moren forteller at det kun var jenter tilstede i bursdagen. Jenta kom derfor bort til moren i huset og lurte på om hun kunne ta av seg hijaben. Den var trangt og ubehagelig, og hun ble varm av å leke med sine venner. Hun fikk selvsagt hjelp til å ta av hijaben så hun kunne leke uforstyrret. Jenta demonstrerte kort tid etterpå evnen til å være fri og danse med sine venner uten ubehag. Kanskje glemte hun at hun ikke var en skamfull liten person som ble indoktrinert til å tro at hun må dekkes til for å slippe å bli seksualisert av voksne menn?.
Etter en fin bursdag, var det på tide å bli hentet, og denne niåringen hadde glemt for en kort periode at hun var offer for barnehijab. Faren kom for å hente og sto i gangen da det plutselig gikk opp for jenta at hijaben er borte. Angstfull forsøker hun å ikke bli oppdaget av faren uten hijaben.
I panikk rygget hun unna og søkte etter et sted å skjule seg. Moren i huset forteller meg at frykten i øynene på den jenta var ulik noe hun hadde sett tidligere. Som norsk mor visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Hun så at jenta hadde på seg hettegenser, og tok raskt på hetta mens de så etter den forsvinnende hijaben. Jenta ser på den norske moren som om denne kvinnen var helt uvitende. Hvordan kan du tro at en hettegenser er likt en hijab? Den ene representerer barndom, mens den andre representerer seksualisering.
Frykten
Den frykten den moren beskriver kunne nesten ligne på dødsangst. Angsten for å bli sett uten hijab i en bursdag der hun i utgangspunktet ikke skulle vært som en ærbar jente. Moren fortsetter:
«Jeg syntes det er helt vilt at en jente på ni, nesten ti skal få (noe som, som for meg, lignet) dødsangst for å bli sett av en mann uten hijab. Vi bor i (området) som jo er nær Drammen».
Stedet og navnet på «Eline» er fiktive for å skjule ni-åringenes identitet. Jeg vil belyse om barnehijab, men aldri utsette verken informantene eller ofrene for fare.