Partibroilerne blir stadig flere og flere. De blir yngre og yngre, og får stadig høyere lønn og feitere verv. Jo, lenger opp i politikken, jo flere partibroilere og yrkespolitikere og jo større motstand mot demokratiske reformer.
Ifølge Pollofpolls.no har 36% av de som kom inn på Stortinget ved siste valg, kun bakgrunn fra politikk eller interesseorganisasjoner. Over 1/3 av stortingsrepresentantene har med andre ord aldri vært ute i en vanlig jobb.
Hele 75% av representantene fra SV og 45 % av representantene fra Arbeiderpartiet faller i denne kategorien. Men det er ikke så mye bedre på borgerlig side.
Broilerandelen i regjeringen er på hele 55%. Hele 12 av de 22 statsrådene i Solberg-regjeringen, har aldri hatt noen egentlig jobb utenfor politikken, inklusive statsministeren, finansministeren, næringsministeren og arbeidsministeren. De har stort sett aldri vært noe annet enn profesjonelle heltidspolitikere.
Vi har et representativt demokrati. Men rekrutteringen til politikken finner i stadig større grad sted fra et særdeles ensidig miljø fjernt fra vanlige folks hverdag. Store velgergrupper og store samfunnsområder blir rett og slett ikke representert.
Stortingsrepresentanter og statsråder kan være drevne i å manøvrere i korridorene på Løvebakken og i de mørke bakrommene på Youngstorget og i Høyres Hus eller i kommunestyret eller fylkesadministrasjonen. Men hva har de av kunnskap og erfaring å trekke veksler på når de skal ta beslutninger for alle oss andre som lever og virker i det virkelige livet utenfor partikontorene og utenfor Stortinget?
Lojalitet
Hva vet en partibroiler om hva det vil si å være lærer, sykepleier, industrileder, skattebetaler, stønadsmottaker eller pensjonist?
Hva gjør det med politikken? Hvilke konsekvenser har det for folkestyret? Har slike politikere tilstrekkelig erfaring til å fatte robuste og kloke beslutninger om livet utenfor partikontorene?
Hva driver egentlig politikere som har gjort politikken til yrke og karrierevei? Hvor ligger deres lojalitet?
Ligger den hos velgerne som har valgt dem? Eller ligger den hos vennene og støttespillerne i partiledelsen og nominasjonskomiteen som har nominert dem? Er politikere som har gjort politikken til levevei, og dermed gjort seg økonomisk avhengig av den, mer opptatt av deres egen karriere som politikere enn av å ivareta velgernes interesser?
Egeninteresser
Når offentligheten en sjelden gang får et lite innblikk i partienes indre liv, som under #metoo-kampanjen nylig, er det lite som tyder på at det politiske kallet og det demokratiske sinnelaget er det mest fremtredende. Egeninteressene står naturlig nok langt fremme blant yrkespolitikerne. Partienes indre liv er ingen søndagsskole.
Intrigene er mange og partibroilerne lærer tidlig om viktigheten av nettverksbygging og fraksjonsvirksomhet. De lærer seg å hestehandle og bytter verv og tjenester seg i mellom. Maktkampen i partiorganisasjonene kan være brutal og har svært lite å gjøre med det vi forbinder med demokratiske prosesser.
Den typiske partibroileren har trådt sine barnesko i ungdomsorganisasjonen og er ofte født inn i partiet som sønn eller datter av etablerte partipamper. De gifter seg og er samboere med hverandre, og utgjør noen ganger rene familiedynastier.
Velgernes involvering i, kunnskap om og innvirkning på nominasjonsprosessen er i dag minimal. Og slik ønsker politikerne at det fortsatt skal være.
Formelt er nominasjonsmøtene åpne. I realiteten er de imidlertid nøye styrt av partiledelsen. Hvem som blir nominert er for lengst avgjort på bakrommet. Den politiske novisen, uten etablerte nettverk og støttespillere har sjelden en sjanse overfor etablerte yrkespolitikere.
Typisk nok viser undersøkelser at motstanden mot tiltak for å bidra til økt velgerinnflytelse og økt almen oppslutning om nominasjonsprosessen er sterkere, jo høyere opp i partihierarkiet man kommer. Forståelig fra ståstedet til en yrkespolitiker som ønsker mest mulig kontroll over sin egen politiske fremtid. Høyst udemokratisk fra velgers ståsted.
Det er ikke den eneste svakheten ved det representative demokratiet. I lokalpolitikken lærer partibroilerne også tidlig å finne sugerørene til skattebetalernes penger. De spiser, drikker og reiser på skattebetalernes regning. Omgangen med fellesskapets midler er ikke alltid like godt faglig begrunnet.
Det er de mange megalomane kulturbyggene i milliardklassen, som kommunepolitikere i de fleste småbyer med respekt for seg selv har latt bygge på bekostning blant annet av eldreomsorgen, kostbare vitnesbyrd om. Finanskostnadene og driftsutgiftene de har påført skattebetalerne legger press slunkne kommunekasser i årevis.
Les også: Når den kulturelle ulikheten øker, sprenges det politiske sentrum
Kommunepolitikerne bestemmer også lønningene til politiske toppverv selv. De ligger på over det dobbelte av en gjennomsnittslønn og frynsegodene står sjelden tilbake for tilsvarende i privat sektor. De fastsetter honorarer og fordeler verv i ulike offentlige styrer og utvalg som gir gode ekstrainntekter. De bestemmer ansettelser til ledende administrative stillinger i forvaltningen. Kampen om de feiteste beina kan være knallhard.
Mer betenkelig i et demokratiperspektiv er de tette nettverk og sosiale bånd som over tid bygges både på tvers av partigrensene, i forhold til media og i forhold til lokale næringslivsaktører og andre med økonomiske interesser i forhold til fellesressurser og fellesskapets forvaltning av skatteinntektene. Her kan det ofte være mange som sitter med ulike hatter og på flere sider av bordet samtidig.
Jo lengre fartstid som yrkespolitiker, jo tettere og mer omfattende sosiale bånd og nettverk, og jo større risiko for samrøre, klikkdannelse, kameraderi og habilitetsbrudd.
I rikspolitikken bidrar utstrakt mediatrening og et stadig voksende korps av profesjonelle kommunikasjonsrådgivere og spinndoktorer til å fremstille politikerne i et mest mulig fordelaktig lys eller kompensere for manglende kunnskap og erfaring og noen ganger til å dekke over overtramp og habilitetsbrudd.
Alle yrkespolitikere er selvsagt ikke korrupte. Men slik partisystemet og det representative demokratiet har fått utvikle med stadig flere partibroilere og yrkespolitikere som har gjort seg økonomisk avhengige av politikken som levevei, er det klart at velgernes innsyn og innflytelse stadig svekkes. Folkestyret forvitrer. Det er ikke bra for demokratiet.
Sjeldenhet
Erik Bye skal ha sagt at: – Politikerne må en gang lære både i Norge og andre steder at de ikke er våre herrer. I demokratiet, skal de være klar over hver eneste dag de våkner og hver eneste dag de går og legger seg, at de er våre tjenere. De er folkets tjenere.
Det er imidlertid sjeldent at det er ydmykhet og respekt for velgerne og skattebetalerne norske politikere gir uttrykk for på bakrommene i de sene nattetimer.
Det er en udokumentert påstand, men min erfaring er at arrogansen og noen ganger forakten for folk flest er utbredt blant politikerne både på høyre- og på venstresiden både i lokal- og rikspolitikken.
Den utbredte holdningen er at vanlige folk ikke skjønner sitt eget beste. Til tross for at mange yrkespolitikere knapt har vært ute i en vanlig jobb selv, mener de at de har mer kunnskap og mer innsikt og derfor er bedre kvalifisert til å ta beslutninger på vegne av fellesskapet. De anser seg derfor for å være de rettmessige forvaltere av samfunnets interesser.
Arrogante politikere
Det er i dette perspektivet Trumps valgseier i USA, Brexit-flertallet i UK, Movimento 5 Stelle bevegelsen i Italia og de gule vestene i Frankrike må forstås. Folk er lei av arrogante politikere som ikke leverer det de lovte i valgkampen.
Fellesnevneren for de folkelige opprørene i Europa og USA er at de representerer en reaksjon mot de etablerte eliter og mot politikere som trekker opp stigen etter seg så snart de er valgt. De er lei av politikere som er mer opptatt av å pleie deres egne interesser enn interessene til de som valgte dem.
Elitevelde
Det vestlige representative demokratiet har utviklet seg til et elitevelde som er overmodent for reform. Så hva må gjøres? Vel, her er noen enkle forslag.
For det første, bør politikerne, hver eneste dag de våkner og hver eneste kveld de går og legger seg, minnes på Erik Byes ord om at de ikke er våre herrer, men våre tjenere. De er folkets tjenere.
For det andre, rollen som yrkespolitiker må avskaffes. En som skal være folkets representant må ikke få sitte lengre enn høyst i to perioder á fire år. Vi bør ha mest mulig rotasjon og et bredest mulig spekter av folkevalgte som kjenner til det virkelige livet utenfor politikken, og ikke karrierepolitikere fjernt fra hverdagslivet til vanlige folk og som har gjort seg økonomisk avhengig av politikken.
Les også: Erna om Vy: – Vi venner oss nok til det
For det tredje, nominasjonsprosessen må åpnes mest mulig opp. Internet og e-valgløsninger gjør det teknisk fult mulig for velgerne å delta i nominasjonsprosessen og velge representanter de har tillit til uten å fysisk måtte møte opp på parti- og nominasjonsmøter.
For det fjerde, det etiske regelverket for politikere, særlig når det gjelder habilitet og forvaltning av fellesmidler, må innskjerpes. Overvåkingsmekanismene må effektiviseres og håndheves av uhildede organer. Det er ingen mening i at politikerne overvåker seg selv slik som nå.
For det femte, bør folkeavstemninger anvendes i langt større omfang, særlig i viktige saker og kanskje særlig i lokalpolitikken. Sikre og praktiske internetbaserte løsninger gjør det mulig for velgerne å si sin mening direkte for å unngå at politikere som de har stemt på ved valg, når det kommer til stykket likevel trumfer gjennom egne prioriteringer på tvers av folkeviljen.
Politikere som har vanskelig med å avfinne seg med dette bør ta sin hatt og gå. Og vil de ikke ta sin hatt å gå, så bør de sparkes ved neste valg.
I dag har ingen av de etablerte partiene noen av punktene over i sitt partiprogram. De er, av forståelige grunner, rett og slett ikke interessert i å gi makten tilbake til velgerne. Vi trenger kanskje et sjette punkt, helt nye politikere som ikke får sitte lenger en maks to perioder?
(En kortversjon av kronikken sto i Adresseavisen 19.4.2019 med tittelen «Trenger vi yrkespolitikere?»)