Muslimer som forlater islam er verdens mest forfulgte gruppe i hele verden. Å forlate islam er medfører sanksjoner som henrettelser, vold, trakassering, utestengelse og psykisk terror.
I hele 14 land kan skeptikere og ateister herunder ex-muslimer bli henrettet. Blant disse er det land som Qatar, Nigeria, Pakistan, Libya, De forente arabiske emirater, Iran, Malaysia, Sudan og mitt fødeland Somalia. Å stå frem slik jeg gjør her jeg står, somalisk, lettkledd, frittalende, og blasfemisk kvinne, hadde kostet meg livet i Somalia i dag. Denne latente trusselen om vold tvinger mange til å underkaste seg. Du eier ikke dine ambisjoner, de er eid av klanen, du eier ikke dine tanker, de er eid av Gud, du eier ikke din kropp, den er eid av familiens ære.
Hvordan skal et menneske leve fritt, etter egne premisser og følge sine drømmer om frihet, likhet og toleranse, når samfunnet rundt ønsker å ha kontroll på hva du skal tro og hva du ikke skal tro på. Selv i mitt nettverk, kjenner jeg mange som ikke har mot til å si høyt at de tviler. Detter skyldes ikke at de er feige, eller at de er svake. Men rett og slett fordi konsekvensene av å komme ut som frafallen er altfor omfattende. Massivt, og ødeleggende. Det forandrer hele ditt liv. Ensomheten for en tviler er dermed ganske stor. Den tillater ikke videre vekst.
Jeg kjenner fjortenåringer som ikke tror på koranen lenger, men av ulike grunner har valgt å være lojal mot kitaben. Dette fordi de blir systematisk indoktrinert til å tro at helvete bryter løs dersom de tviler. I en ungdom bor det ofte nysgjerrighet. Livet utfolder seg foran disse ungdommene. Spørsmål som dette dukker opp. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hvorfor skjer dette meg? Kan jeg overleve dette. I en sårbar tid av livet, skal vi bli oppfordret til å søke svar i vitenskap, bøker, forskning, selvinnsikt og i omgivelsene, prøvelser og opplevelser.
Det å på forhånd få beskjed om at all kunnskap er nedtegnet i en bok skrevet for en god stund siden, er ikke intellektuelt stimulerende. Det stagnerer enhver utvikling av kunnskap, det stagnerer refleksjoner og det legger skygge over ungdommens kreativitet. Vi i Vesten hadde ikke kommet like langt som vi har dersom bibelen skulle få bestemme alt. Det er de sekulære verdiene, sammen med vitenskap, filosofi, og søken etter svar som har fått oss hit. Det er dette vi skal promotere som frihet og demokrati.
I mitt nettverk finner vi kvinner som går med hijab for å gjøre omgivelsene fornøyd, samtidig som de føler at de blir utsatt for massive overgrep mot sine ukrenkelige lyster og ønsker og ambisjoner om å eie sin egen kropp. Det er ikke lett å være kvinne. Det er i hvert fall ikke lett å være en eksmuslim når du er kvinne. Det vet jeg alt om.
Å forlate islam krever mot
Jeg har blitt spurt om jeg vil forlate islam fordi jeg innerst inne vil være en hore. Å forlate islam kan for mange være synonymt med at den som forlater islam vil bare være umoralske. Hvis det å ville være fri fra tvang og religion er synonymt med å være umoralsk, så er jeg Norges mest umoralske kvinne. Det er greit, fordi det er lykkebringende å frigjøre seg fra patriarkatet og deres religion.
I mitt nettverk er det homofile, som for lengst har sluttet å tro, men som må gå med ulike masker. Den går ut på å fremstå som hetero og troende, fordi dette er den eneste godkjente og aksepterte livssynet. Seksualitet preger personlighet, det er faktisk umulig å endre dette. Selv med veldokumenterte heksetriks, bønn og religiøs rehabilitering. Er du homo, så er du homo, og stolt skal du være.
Samme om du er heterofil. Det aller viktigste er å ikke miste seg selv på jakt etter aksept og kjærlighet fra omgivelsene. Det er dette budskapet vi skal heie frem. Altså evnen til å være den du er i en verden som stadig forsøker å kontrollere deg.
Vi som er fra religiøse og patriarkalske kulturer må si dette om, og om igjen til det faktisk fester seg. Vi skal Ikke bare lage en debatt fra tid til annen, men en storm som blir umulig å ignorere. Religion skal ikke følge folk til soverommet. Der bør grensen gå. Å være et voksent og fritt menneske, forutsetter at du har fravær av tvang. Dersom du ikke kan være fri for tvang, kan du heller ikke være fri.
Min vei ut av islam
Å være muslim var ikke for meg frihet. Det var ikke åpen, stimulerende eller riktig. Det var kvalmende, påtrengende og feil. Men jeg har familie og venner som er verdens vakreste personer. De er humanistiske, gode mot andre og inkluderende. De drar på fredagsbønnen, bruker hijab, faster og ber fem ganger om dagen. De er for meg en god muslim. De praktiserer sin tro som noe privat, noe som gir andre godhet og aksept. På samme måte som jeg ønsker å distansere meg fra deres tro, gjør jeg også plass for at de får muligheten til å distansere seg fra min vantro. Det er den individuelle friheten til å velge tro og livssyn jeg støtter helhjertet. Vi skal ikke tro at alle som tror på en Gud er mindre reflekterte enn oss. For mange er troen kilde til lykke og tilhørighet. Det skal vi til enhver tid respektere. Troende mennesker skal ikke være våre fiender, men våre allierte mot misbruk av religion som fratar andre sin frihet.
I en ideell verden skulle det vært prester, imamer, Rabbi og andre religiøse ledere under denne markeringen. Vi skulle vært samlet for en felles solidaritets markering. Men jeg vet også at det fins mange religiøse ledere som praktiserer toleranse for vantro. Disse burde være mer synlige.
Apostasi er etter min mening og erfaring et resultat av langvarig refleksjon, økt kunnskap om den religionen du ønsker å forlate og en god del grubling. Troen blir til vantro, den ikke troende står nå overfor viktige og livsfarlige valg. Koranen selv er ganske taus om sanksjoner mot apostater. Men det er likevel en alvorlig forbrytelse å forlate religionen islam.
Dette er et omstridt tema i den muslimske verden. Mange ekstremister vil hevde at apostasi må straffes med døden, men det er også en del moderate muslimer som mener dette. Dette blir i mange miljøer normalisert fordi samholdet i det muslimske miljøet virker å være avgjørende for manges lykke.
En kafir er en som avviser Gud. En frafallen som ikke har behov for eksterne reguleringer fra en religion, en Gud, et samhold. Det er disse som markeres i dag. Tro -og livsstils frihet er noe jeg personlig støtter helhjertet. Om det så er retten til å velge religion og livssyn, eller retten til å velge bort tro – og livssyn.
Den skamfulle vantro
Jeg ønsker å delta i dette arrangementet for å støtte ateister som er i vanskelig situasjon. Å være frafallen i islam er så stigmatiserende, at jeg selv har brukt over ti år på å innrømme dette. Det er en forferdelig situasjon å være i. Den skammen som forfølger mange apostater, er den samme skammen jeg har kjent på siden jeg var 17 år, Men den skammen har nå blitt erstattet med tilfredshet, nysgjerrighet, refleksjon, og størst av alt. FRIHET.
Når vi i dag markerer denne dagen, er det viktig å fokusere på saken, og ikke hvem som fronter saken. Å fokusere på budbringeren er med på å vende vekk fokuset fra de som virkelig trenger at vi står sammen for felles markering. En markering som kan være starten på frihet for noen. En markering som kan gjøre valget langt enklere for de som allerede har tenkt tanken. Og en markering som viser solidaritet, kjærlighet og ekte engasjement for medmennesker.
Det er en dag hvor vi feirer den friheten vi har fått. Der indoktrinering, maktovergrep og sanksjoner blir utfordret av kunnskap, individualisme, og nytenkning. En dag for ytringsfrihet, og særlig religionskritikk som er den viktigste friheten av dem alle, blir hyllet og ivaretatt. Der vi kan ytre oss for den mest neglisjerte minoriteten i verden. Nemlig ateister, og spesielt ex-muslimer.