Paris er min andre hjemby. Jeg har besøkt Frankrikes hovedstad regelmessig helt siden barndommen, og har bodd her fast i 5 år under min studietid. Jeg drar fortsatt innom minst en gang i året for å besøke mine venner og bekjente i byen – og for å dra på diverse kulturelle evenementer og kunstutstillinger.
Hver gang jeg er her, drar jeg innom hovedgaten – verdensberømte Avenue des Champs-Élysées – hvor jeg setter meg ned på en fortauskafé for å beskue alle de forskjellige menneskene som har tatt turen fra alle verdens kriker og kroker, og suge til meg parisiske inntrykk. Vanligvis i helgen en tidlig vårdag kryr det av folk og stemningen er god, men slik var det ikke da jeg tok turen forrige lørdag.
Da jeg satt meg ned for ta min faste lille meny – en croissant og en dobbel espresso – slo det meg at jeg fikk ikke den samme gode følelsen som jeg pleier. Godt pansrede biler og tungt bevæpnet politi strategisk utplassert i gaten dominerte bybildet. Avenyen var mye mindre travel enn den bruker å være på en lørdag på denne tiden av året. Jeg fikk en guffen – nesten litt dystopisk – følelse.
På Champs-Isolées
Champs-Élysées er hovedmålet for enhver større demonstrasjon i Frankrike. I denne sammenhengen, har flere demonstrasjoner i regi av De gule vestene funnet sted på avenyen de siste månedene, og det har til tider blitt svært ampert. Butikker har blitt plyndret, fasader vandalisert og større sammenstøt har funnet sted mellom politi og demonstranter.
Den franske ordensmakten har derfor tatt grep for å holde situasjonen under kontroll fremover. Målet er å forhindre at nye voldelige demonstrasjoner finner sted i Paris’ mest kjente gate. Resultatet er at den i stor grad har blitt sperret ned og på mange måter isolert fra resten av den franske hovedstaden.
Se også: Resett tilstede med video fra gule vester-protestene i Paris
Det første jeg merket da jeg skulle dra dit, var at alle metrostasjonene nær Paris’ hovedgate var stengt. Jeg måtte derfor dra til en holdeplass et godt stykke unna, og fortsette til fots i ca. en halvtime for å komme meg dit. I takt med at jeg nærmet meg den verdensberømte avenyen, kunne jeg observere mer og mer tungt bevæpnet politi og pansrede kjøretøy – stasjonert på hvert gatehjørne.
Alle sidegater inn til Champs-Élysées var således godt bevoktet av politi og gendarmeri – som ransaket alle mistenkelige personer med ryggsekker eller bagger som ønsket å ta seg inn til avenyen. Ordensmakten virket fast bestemt i sin sak – ikke én gul vest skulle ta seg inn denne lørdagen!
På Champs-Amputées
Inne på selve gaten var det tungt bevæpnet politi, pansrede kjøretøy og vannkanoner plassert strategisk med jevne mellomrom midt i veien. Hele gaten var rett og slett kvasi-militarisert. Som et resultat var det betydelig mindre fotgjengere og mye færre biler enn det som er vanlig på en lørdag en parisisk vårdag.
Ja, selv alle de 11 gatene som går inn til den sagnomsuste rundkjøringen som går rundt Triumfbuen på Place de l’Étoile var sperret av – noe som førte til det svært uvante synet at det var knapt biler å se på den ellers supertravle plassen. De nedre delene av selve Champs-Élysées var fullstendig blokkert for allmenheten – det var helt ulovlig å ta seg videre til Place de La Concorde og Musée de Louvre.
Dette var ikke Champs-Èlysées slik jeg kjenner den. Når den avdøde legendariske franske sangeren Joe Dassin synger om hvor fantastisk det er på Champs-Élysées, synger han om hele avenyen – fra l’Étoile til Concorde. Det var ikke Dassins myteomspunnede utgave av Frankrikes hovedgate jeg opplevde på lørdag, men en isolert og amputert utgave.
Les også: De gule vestene og maktesløse franske presidenter
