I et lengre essay forklarer Andrew A. Michta, en anerkjent lærd innen internasjonale relasjoner, det han mener grunnene til Vestens relative nedgang og hvilke uheldige politiske konsekvenser det kommer til å få fremover.
Michta er dekanus i sikkerhetsstudier på College of International and Security Studies på George C. Marshall European Center for Security Studies. Essayet ble publisert i The American Interest – en amerikansk publikasjon som fokuserer på internasjonale relasjoner, forsvar og sikkerhet. Michta advarer mot at den liberale verdensordenen som har dominert internasjonale relasjoner siden slutten av krigen nå går mot slutten.
Tidligere hypoteser om at eksport-orientert modernisering til slutt ville transformere Kina til et liberalt demokrati, samt håpet om at Russland ville respektere den regelbaserte verdensordenen har vist seg å være falske. Opplagte brudd på folkeretten – som Russlands annektering av Krim og Kinas militarisering av Sørkinahavet – markerer bare begynnelsen på den voldsomme forandringen av det internasjonale systemet som vi nå er vitne til.
På det geostrategiske nivå, handler forandringen i verdenspolitikken om den voksende selvsikkerheten og konfronterende posituren til Russland og Kina, samt hvordan resten av verdens stater forholder seg til denne utviklingen. Det handler videre om utfordringen som Kinas autoritære samfunnsmodell utgjør for fremtiden til demokratiske styresett verden rundt i det 21. århundret
Les også: Kinas sosiale kredittsystem: En trussel mot verdens demokratier?
Michta mener at for første gang siden krigen, er vestmaktene for splittet til å slå tilbake mot denne autoritære ideologiske motpolen på en samordnet måte. Grunnen ligger i Vestens manglende evne til å ta innover seg det markante ideologiske skiftet og polariseringen som finner sted innad i vestlig kultur og samfunn.
Interne utfordringer
Det finnes kraftige sentrifugale krefter som tærer på samholdet i vestlige samfunn og den transatlantiske alliansen. Det finnes et voksende gap mellom den politiske og kulturelle eliten på en side, og folket på den andre – på begge sider av Atlanterhavet. Det foregår en giftig samfunnsmessig utvikling hvor en fragmentering av nasjonale kulturer finner sted. Den destruktive idéen om at statsborgerskap kun handler om rettigheter, og ikke om å bidra til storsamfunnet har bitt seg fast i vestlige samfunn.
Den voksende splittelsen innad i Vesten – som går på tvers av stater og innad i samfunn – er den største nasjonale sikkerhetsutfordringen som vestlige land har i møte. Det handler om en mangel på «sivilisatorisk selvtillit» som gjør det umulig for den vestlige alliansen å formulere en sammenfallende strategisk respons på forvitrende internasjonale maktstrukturer og store globale sikkerhetspolitiske utfordringer.
Problemet ligger dypere enn individuelle ledere eller regjeringer. Vesten er ved et ideologisk veiskille som en konsekvens av trender som har bygd seg opp over flere årtier. Definert som å «ikke å ta fanger», handler politikken ikke lenger om å vinne en diskusjon for å finne konstruktive løsninger, men om å fullstendig ødelegge motstanderen. En slik politisk utvikling har svært uheldige konsekvenser for storsamfunnet som har ledet til at vestlige regjeringer har blitt lammet av politisk polarisering.
Politisk handlingslammelse
Hele Vestens politiske kultur er under angrep. Den sosiale ingeniørkunsten som har funnet sted i Vestlige samfunn over de siste 50 årene – først og fremst i media og utdanningssektoren, men nå også i politiske sirkler, bidrar til å undergrave våre egne samfunn innenfra og rive ned den transatlantiske alliansen.
En stadig større fremmedgjøring av velgermassenes bekymringer fra politiske eliter, samt medier som fungerer mer som propagandakanaler enn som kilder til informasjon, gjenspeiler en dypere kulturell misnøye over hele vesten.
Først og fremst i USA, men også i større og større grad i Europa, er universiteter og andre utdanningsinstitusjoner dominert av indoktrinerte politiske aktivister med liten eller null kjennskap til fundamentale politiske filosofiske tekster – som underbygger hele den vestlige politiske tradisjonen.
De største verkene i vestlig litteratur – som har definert hele vårt system og vært de filosofiske grunnpilarene til konstruktive politiske debatter i århundrer – blir strøket fra læreplaner en etter en. Den filosofiske arven som ledet Vesten til seier gjennom to apokalyptiske verdenskriger og som la fundamentet for syv årtier med fred og velstand i etterkant av verdenskrigene er derfor truet.
Den multikulturelle doktrine
I løpet av de siste tre tiårene har innvandringspolitikken i stor grad gått vekk fra at nykommere skal tilpasse seg vestlige samfunn, til å omfavne den multikulturelle ideologien hvor få eller ingen tilpasningskrav stilles. Dette skiftet har resultert i fremveksten av uintegrerte parallelsamfunn i flere innvandringsmiljøer over hele Vesten.
Som en konsekvens av denne utviklingen begynner overordnede nasjonale identiteter i vestlige demokratier sakte men sikkert å bli erstattet av en skjør mosaikk av etniske og religiøse undergrupper.
Les også: Tyske dogmatikere undergraver Vesten
Ettersom Vesten som konsept er sveiset sammen av en felles oppfatning av historiske hendelser, underbygd av nasjonale identiteter i alliansens demokratiske stater, begynner den overordnede vestlige identiteten å sakte men sikkert å lide.
Som et resultat av denne utviklingen kommer den transatlantiske alliansen som har bevart, beskyttet og fremmet demokratiet siden 1945, sakte men sikkert til å brytes opp – uansett om NATO fortsetter å eksistere eller ikke.
Demokratisk apati og kapitalistisk antipati
Som et resultat av disse utviklingstrekkene, ser unge i vestlige samfunn i større og større grad på demokrati og maktfordelingsprinsipper som en hindring for politisk forandring. I denne sammenhengen, ser flere å flere unge ikke lenger på demokratiet som det beste måten å styre samfunnet på. De er også i større og større grad skeptiske til økonomiske modeller styrt av markedskrefter.
Ifølge en undersøkelse av The World Values Survey mener kun 30 % av amerikanere født i 1980 at det er «essensielt å leve i et demokratisk samfunn», sammenlignet med 75 % av dem som er født i 1930. I Europa var tallet marginalt høyere på 40 %.
På samme tid som oppslutningen til demokratiet stadig synker, synker støtten blant unge til kapitalistiske styremåter. 45 % av unge amerikanere hadde et positiv syn på kapitalismen i 2018, sammenlignet med 68 % i 2010 – en markant nedgang på underet tiår. Neo-marxistiske tankegods – uten forankring i fundamentale vestlige verdier som frihet, ytringsfrihet og opplyste borgere – sprer seg igjennom Vestens kulturelle institusjoner.
En farlig strategisk handlingslammelse
Denne interne splittelsen innad hemmer vestmaktenes kapasitet til å tilpasse seg en internasjonal geostrategisk situasjon som stadig forandrer seg. EUs interne kaos og splittelse – best manifestert gjennom Brexit – samt USAs voldsomme interne politiske polarisering – hvor den politiske eliten ikke er i stand til å tenke utenfor partipolitiske linjer, hindrer Vesten fra å tilpasse seg en ny internasjonal sikkerhetspolitisk realitet.
Videre, Europa og USA forsetter å skli vekk fra hverandre gjennom at den felles identiteten som underbygger den vestlige kulturelle arven stadig blir mindre gjeldene på begge sider av Atlanteren. Dette er en strukturell trend som har foregått i en årrekke, og som nå har kulminert i Trump og Europas knallharde kritikk av den amerikanske presidenten.
Les også: Den sterkestes rett – tilbake til normalen
Denne uheldige utviklingen forandrer dog ikke det faktum at USA og Europa trenger hverandre mer enn noen sinne siden Den kalde krigen fra et strategisk og sikkerhetspolitisk standpunkt. Det er et skifte som foregår innad i USA og Europa som krever en ny fundamental tenkemåte for å tilpasse oss denne nye internasjonale tilstanden.
Hva nå?
Michta konkluderer med å si at i et internasjonalt sikkerhetspolitisk landskap som forandrer seg lynraskt, må USA og Europa sammen definere de felles truslene som vestmaktene står ovenfor, og legge dem frem på en måte som velgermassene også kan akseptere. Bare på den måten kan vestmaktene finne løsninger på hvordan de best konfrontere dem og tilpasse institusjonene som binder Vesten sammen deretter.
Det er nå opplagt at dagens transatlantiske problemer ikke bare er en kort periode som kommer til å gå over med det første, og at alt til slutt kommer til å bli som før. Det kollektive Vesten går således vanskelige og usikre tider i møte over de neste årene.
Det er sannsynlig at vi ikke kommer til å like det som kommer etterpå. «Kan vesten fortsatt påvirke utfallet?»