Det er flere som tar til orde for å få på plass en handlingsplan mot muslimfrykt, særlig nå i kjølvannet av den avskylige terrorhandlingen i New Zealand.
Senest har Yasir Ahmed (informasjonsansvarlig i Islamsk Råd Norge) og Tore Bjørgo (leder Senter for ekstremismeforskning) bedt om dette.
Dette stiller jeg meg 100% bak. Ikke bare det, jeg drister meg også til å komme med noen forslag på hva en dugnadsversjon av en slik handlingsplan må inneholde for å kunne motvirke at problemet vokser seg større.
Den alle viktigste suksessfaktoren for en slik handlingsplan er at den bygger på kunnskap. La meg derfor komme med noen tørre fakta før jeg presenterer forslagene mine.
Terror er den ytterste konsekvensen av hat. En gjennomgang av oversikten over terrorangrep i 2018 på Wikipedia viser at av de 10248 som døde av terror i fjor, ble hele 91,2% drept av muslimske terrorister. 3,9% ble drept i separatistisk motivert terror. 3,0% ble drept av venstreradikale terrorister. Under 0,1% ble drept av høyreekstreme. (1,7% ble drept av terrorister med andre eller ukjente motiver.) Problemet med høyreekstrem terror er altså forsvinnende liten sammenlignet med terror begått av Allahs menn (og noen få kvinner).
PST peker også på ekstreme muslimer som den primære terrortrusselen mot Norge i 2019 (slik som de også gjorde året før). PST er ikke særlig bekymret for at de høyreekstreme miljøene verken vil utføre terror, eller at de vil lykkes i å rekruttere mange til sin sak. De nevner spesifikt at «en relativt åpen politisk debatt om utfordringer knyttet til innvandring» i Norge er et hinder for de høyreekstremes aktivitet og vekst. Men ekstraordinære hendelser (PST nevner muslimsk terror og massiv innvandring) kan gi de høyreekstreme seriøs vind i seilene.
Norge er blandt de ti beste landene å bo i for muslimer, kanskje til og med helt på toppen av lista. (Greit, dette er ikke et beviselig faktum, men det er neppe kontroversielt å påstå det.)
Kun elleve prosent av den totale omtalen av muslimer og islam i norske medier i 2016 (inkludert leserinnlegg og kronikker) etterlater et overveiende negativt bilde av islam og muslimer. Kun halvparten av dette igjen er redaksjonelt. Merk at 2016 var et år der IS hadde mye oppmerksomhet i nyhetsbildet.
Her er mine forslag til innhold i handlingsplanen mot muslimfrykt.
Bidra til et åpent og inkluderende debattklima der alle fritt kan uttrykke sine tanker og bekymringer.
Jeg tror dette, mer enn noe annet, bidrar til å bremse og til og med reversere radikalisering i samfunnet. Men et åpent debattmiljø er dessverre ikke hovedregelen. Det vi derimot ser mye av, er forsøk på å «vinne» et ordskifte ved demonisering av de man er uenig med. Det er vanlig at personer som uttrykker meninger som godt over halvparten av befolkningen er enige i stemples som rasister og det som verre er. Dette lammer meningsutvekslingen, og er svært polariserende.
En inkluderende debatt har dessuten veldig mange andre fordeler. Bl.a. distribuerer den eierskapet til problemet vi har til mange flere enn politikere og en liten prateklasse (de samme personene som alltid blir intervjuet og dukker opp i debatter).
Alle sammen: Snakk med en rasist.
Snakk med en høyreekstremist. Snakk med en venstreradikaler. I bunn og grunn: Snakk med alle du tror du kan påvirke positivt. Jeg har selv erfart mange ganger hvordan dette alene dytter personer med hatefulle holdninger mot et mer moderat og nyansert standpunkt.
Denne effekten er godt dokumentert, bl.a. i Deeyah Khan sin dokumentar «I møte med fienden». Her ser vi hardbarka nynazister gradvis innse hvor feil deres holdninger er. Khan har beholdt kontakten med flere av de tidligere nazistene vi møter i filmen hennes, og har fortalt i samtale med Sam Harris om hvordan deradikaliseringen fortsatte også etter at kameraene ble slått av. Jeg anbefaler både denne filmen og samtalen med filmskaperen på det varmeste.
Muslimer må ta et kraftig oppgjør med hatefulle elementer i islam.
Det er et paradoks at Yasir Ahmed på den ene siden støtter den pakistanske hatsprederen Qadri, mens han på den andre siden krever handlingsplan mot muslimhets i Norge. Nå må moderate muslimer ta ansvar for religionen sin. Ta offentlig avstand fra problem-imamer og -moskéer. Ta et oppgjør med hatefulle vers i Koranen. Ta et oppgjør med den utbredte antisemittismen blandt muslimer i hele verden. Stå solidarisk sammen med eks-muslimer, som i dag er en av verdens mest forfulgte personer. Og støtt andre progresive muslimer, som for eksempel imam Tawhidi og Raheel Raza.
Vi må slutte å spesialbehandle islam.
Jeg mener vi som samfunn strekker oss alt for langt for å imøtekomme diverse urimelige religiøse krav fra reaksjonære muslimer. Et klart eksempel er krav om å få bruke hijab på arbeidsplasser med uniformering, for eksempel sykepleiere. Og når kravet blir innfridd, blir strikken tøyd ytterligere ved å kreve å få bruke privat hijab på jobb, selv om dette medfører fare for liv og helse.
Tydeligvis går vi med på alt, på grunn av frykt for bli kalt rasist hvis vi forsøker å sette ned foten. Og enkelte muslimer er veldig raske med å påta seg offerrollen. Islamiseringen av samfunnet er i full gang, mot folkets vilje. Vi vil ikke ha bønnerom på arbeidsplassen. Vi vil ikke at all slakting av kyllinger skal foregå etter sharialovene. Vi vil ikke at bacon fjernes fra kantinene.
Spesialbehandling av muslimer viser seg også i reaksjonen etter terroren i New Zealand. Jeg syns det bare er bra at muslimer og andre markerer avsky mot denne handlingen, og at nyhetsredaksjonene dekker det. Problemet er alle de andre terroraksjonene som blir forbigått i stillhet. Det er tragisk når muslimer blir utsatt for terror. Det er nøyaktig like tragisk når terror rammer ikke-muslimer. Vi er alle sammen like verdifulle, uansett religiøs eller etnisk tilhørighet.
Vi må gi gode kår til ytringsfriheten generelt, og islamkritikk spesielt.
I dag er det vanlig at berettiget kritikk av islam blir møtt med beskyldninger om hat og «islamofobi», særlig fra venstresiden og fra reaksjonære muslimer. Dette må vi få en slutt på. Islam, på lik linje med alle andre religioner og idésett, skal utsettes for kritikk og latterliggjøring. Når vi som samfunn forhindrer dette, spiller vi på samme lag som de konservative og reaksjonære muslimene, og vi gjør det vanskeligere for moderate muslimer som ønsker å reformere sin religion.
Vi må alle slutt å fyre opp under identitetspolitikk.
Jeg ser på oppblomstring av identitetspolitikk som den største trusselen mot Vesten akkurat nå. Vi har noen organisasjoner og enkeltpersoner som gjør seg selv til talspersoner for grupper av mennesker («homofil», «muslim», «kvinne», etc.), og setter store menneskegrupper opp mot hverandre (eller mot røkla). Mediene som opptrer som mikrofonstativer for dem er en stor del av problemet. Dette er splittende, polariserende og en av de største radikaliserende faktorene vi har i samfunnet.
Disse gruppene har nå fått så stor makt i samfunnet at det er langt fra trivielt å snu denne utviklingen. Som en start kan vi alle protestere høyt når noen tar seg til rette og opptrer på våre vegner. Så håper jeg vi snart finner en måte å konvertere alle sammen til humanisme fra alle andre ismer. Jeg ser ingen annen permanent løsning på dette.
Innvandrere: La døtrene og sønnene deres få gifte seg med hvem de vil.
Dette vil ikke bare motvirke polarisering og oss-mot-dem-mentalitet. Det vil også løse mange andre problemer relatert til integrering.