De siste 400 år har den globale temperatur økt med 0,8 o C. Den sterkeste økning har skjedd fra slutten av 1800-tallet og mot 1920-årene med 0,6oC.
Varmebølgen i 1930-årene er tydelig hvor temperaturen nådde samme nivå som dagens. Da var luftens innhold av CO2 lavt med ca. 300 ppm. mot dagens 400. Disse variasjoner i temperatur var godt skjult i figur presentert av NRK Folkeopplysningen tidligere i vinter. Denne graf lignet den gale «Hockeykølla» som klimapanelet IPCC har forlatt.
En ny undersøkelse av de Danske forskerne Lansner og Pedersen (Energy og Environment 29, 2018), viser klare forskjeller mellom målestasjoner som er beskyttet fra havvind (OAS) og målestasjoner som ligger nært havet (OAA). Stasjonene beskyttet (OAS) viste realistiske globale temperaturer, og tydelig varmebølgen i 1920-1940 årene med samme temperatur som dagens. Det overraskende var de kalde temperaturer ved kyststasjonene (OAA) fra 1900 fram mot 1950-årene. Forfatterne forklarer dette med at «Den lille istiden» ca. 1400-1800, ledet til kaldt hav omkring 1900-1920.
Beregninger av temperaturen på nordlige halvkule de siste 2000 år viser tydelig de velkjente varmebølger i Romertiden, Middelalderen og nåtid. Temperaturen og isforholdene i nordområdene er bestemt av havtemperaturen med gjennomstrømning av vann fra Stillehavet gjennom Beringstredet, og Atlanterhavsvann med Golfstrømmen.
Temperaturmålinger fra Spitsbergen viser tydelig varmebølgen i 1930-årene og dagens (Humlum, Svalbardposten 2019). Variasjonene mellom år var store. Som eksempel kan nevnes at temperaturen steg med 5 o C på 5 år omkring 1920, mens den senere falt 6 grader på 11 år. Det er ikke unormalt med store variasjoner i temperaturen ved Svalbard.
Det hele bildet viser store naturlige svingninger i global temperatur med mindre enn 1o C siste 2000 år. I Atlantisk periode (yngre steinalder) var temperaturen 2-3 o C høyere enn dagens. Det ga et godt og produktivt miljø for Fosnatradisjonen, sørsamene og germanerne som innvandret under steinalderen.
Under Kambriumeksplosjonen for mer enn 400 millioner år siden, ble det skapt et stort antall nye arter av virvelløse dyr, marine alger og de første landplanter. Da var konsentrasjonen av CO2 i lufta, mer enn 10 ganger høyere enn «nær sultegrensen for planter», det lave nivået vi har i dag. Iskjerneundersøkelser i Antarktis viser at konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren har økt jamt fra ca. 275 ppm. i bronsealderen for 3000 år siden, til dagens nivå ca. 400 ppm.
Utslippene av CO2 fra menneskelig aktivitet, har vært små med en markert økning etter 1950 som har akselerert de siste årene. Det er vanskelig å se noen årsakssammenheng med CO2 som driver av temperaturen. Basert på eksperimenter med utslipp av CO2 og observasjoner i naturen, må hypotesen om CO2 som temperaturdriver forkastes. Dette bekreftes av hypotesetesten under temperaturpausen de siste 18 år. Mens temperaturen sto stille, økte konsentrasjonen i lufta med ca.10%.
Dagens klima har ført til mest positive leveforhold for både mennesker, planter og dyr. Jorda er blitt grønnere med økning i kornproduksjon mv. Det er nærmest kriminelt å ønske oss tilbake til klima som rådde i 1600-1800 årene ved slutten av «Den lille istid». Da var det uår og det rådde armod blant folk.
Denne perioden var preget av store naturødeleggelser med storflommer, snø-, stein- og jordras her i landet. Lista over ras og flom i Norge på 1700 og 1800 tallet med tap av menneskeliv, er lang. Eksempler er Gauldalsraset i 1349 hvor rundt 500 mennesker omkom og Storofsen i 1789. Statistikken viser at ekstremværhendelser i Norge i perioden 1994-2018, har gått ned.
Nå vil skoleungdom som streiker, ha bort dagens naturlige positive klimaforbedring. Streikende skoleungdom skiller ikke mellom klima og miljø eller mellom forurensning eks. plast i havet, og plantenæringsstoffet CO2. Hva slags lærdom får våre barn i skolen? Ønsker de seg tilbake til klima og levekår som på 1800-tallet?