Den 25. mars gav sekretær i Den russiske føderasjons sikkerhetsråd Nikolaj Patrusjev et intervju til avisen Izvestijader han snakket om alt fra internettsikkerhet til Russlands forhold til USA. Naturligvis kommenterte Patrusjev også situasjonen i Ukraina, og han kom i den forbindelse med en klar advarsel om hva som vil kunne komme til å skje dersom Petro Porosjenko blir gjenvalgt som president.
«I dag styres Ukraina utenfra, nærmere bestemt fra Washington. Amerikanerne hevder selv at de vil støtte enhver kandidat som blir valgt. Men det er fullstendig åpenbart at de satser på Porosjenko, som oppfyller alle ordrer fra sine transatlantiske kuratorer. [- – -] Folket i Ukraina, derimot, forbinder Porosjenko med nasjonalistisk-ekstremistiske banders tøylesløse utfoldelse, massive brudd på menneskerettighetene og retten til fri religionsutøvelse, korrupsjonsskandaler, økonomisk oppløsning og utarming av befolkningen [- – -] En Porosjenko som fortsatt er ved makten, vil ikke føre til en normalisering av de russisk-ukrainske forbindelsene. [- – -] En valgseier til ham som en følge av grovt valgfusk vil skjerpe de politiske og sosio-økonomiske motsetningene i samfunnet inntil Ukrainas mulige sammenbrudd.»
Patrusjev, som var sjef for Den føderale sikkerhetstjenesten FSB i 2000–08, og som har vært sekretær i Sikkerhetsrådet fra 2008 til i dag, er en nær venn og medarbeider av Vladimir Putin og kanskje den mektigste person i Russland etter presidenten selv. Når Patrusjev ikke bare gjentar anklagene Putin og andre russiske politikere har fremsatt mot dagens ukrainske regime, men syv dager før første runde i det ukrainske presidentvalget rett ut erklærer at et gjenvalg av Porosjenko vil kunne føre til Ukrainas sammenbrudd, er det grunn til å reflektere over hva dette politiske signalet kan bety.
For Moskva er det åpenbart ikke likegyldig hvem som vinner det ukrainske presidentvalget. Ut fra alle solemerker er det bare tre kandidater som kan vinne valget: Petro Porosjenko, «gassprinsessen» Julija Timosjenko og outsideren og komikeren Vladimir Zelenskij. Siden både Timosjenko og Zelenskij i likhet med Porosjenko er erklærte tilhengere av den anti-russiske vestukrainske nasjonalismen, kan man spørre hva Russland skulle ha å tjene på at Timosjenko eller Zelenskij ble valgt i stedet for Porosjenko.
Fra et russisk perspektiv skulle man til og med kunne tro at det var fordelaktig dersom Porosjenko ble gjenvalgt siden mange ukrainere ville tilskrive det storstilt valgfusk, med sinne og oppgitthet som resultat, mens en valgseier for Timosjenko eller Zelenskij ville gi mange en følelse av at demokratiet tross alt fungerte, og at det kunne være håp om en bedre fremtid for Ukraina. I de siste ukene har Porosjenko dessuten kommet i konflikt med de høyrenasjonalistiske bandene han tidligere har støttet seg på – slik at et nytt Maidan-opprør ikke kan utelukkes, for eksempel dersom massivt valgfusk til fordel for presidenten skulle bli avslørt.
Men russiske myndigheter ser åpenbart annerledes på dette. Anført av de statlige tv-kanalene har russiske massemedier ført en massiv diskrediteringskampanje overfor Porosjenko, og i de siste dagene har flere russiske politikere tatt til orde for at man ikke bør anerkjenne det ukrainske presidentvalget. Nylig ble den pro-russiske presidentkandidaten Jurij Bojko dessuten mottatt som en statsleder i Moskva, til tross for at det burde være rimelig åpenbart at en person som Bojko ikke har noen mulighet for å bli valgt i dagens Ukraina.
Men hva gjør russiske myndigheter dersom Porosjenko til tross for anstrengelsene for å fjerne ham like fullt skulle bli gjenvalgt som president? At man fra russisk side skulle avfinne seg med gjenvalget av Porosjenko uten å foreta seg noe virker lite trolig. Da ville den russiske ledelsen tape ansikt. Noe må gjøres, men hva?
En sannsynlig reaksjon vil være at man fra russisk side nekter å anerkjenne et eventuelt valg av Porosjenko.
En annen reaksjon vil være at man bryter alle politiske og økonomiske forbindelser med Kiev, med et sammenbrudd av de siste restene av de såkalte Minsk-avtalene om hvordan krisen i Ukraina skal kunne løses ved hjelp av politiske reformer og desentralisering som resultat.
En tredje mulighet, som er hva lederne for de pro-russiske opprørerne i Donbass drømmer om, er at Moskva skal knytte opprørsrepublikkene Donetsk og Lugansk tettere til Russland, for eksempel ved å utstede russiske pass til innbyggerne – med en fremtidig innlemmelse i Den russiske føderasjon som et sannsynlig resultat.
Den fjerde og minst sannsynlige reaksjonen på et gjenvalg av Porosjenko er at man fra russisk side foretar en storstilt militær intervensjon for å styrte dagens ukrainske regime og eventuelt også å innlemme Øst-Ukraina i Russland, slik den nasjonalistiske opposisjonen i Russland krever. Putin gjorde ikke dette våren 2014 da det var så mye kaos og oppløsning i Ukraina at en slik intervensjon knapt hadde møtt noen motstand, og det er lite trolig at han vil gjøre det i dag.
Men hva gjør man fra russisk side dersom det bryter ut et nytt Maidan-opprør, og bevæpnede høyrenasjonalistiske bander kommer til makten? Vil ikke russiske myndigheter i en slik situasjon føle seg presset til å gripe inn militært for å beskytte det de fleste russere betrakter som et broderfolk?
Artikkelen ble først publisert på Kaleidoskop.