Oslo politidistrikt ved politimester Hans Sverre Sjøvold, som nå er utnevnt som PST-sjef, har gitt ut en rapport om registrert hatkriminalitet i 2018. Det er interessant lesning.
Han skriver innledningsvis at hatkriminalitet skal «vies særskilt oppmerksomhet. Slike lovbrudd rammer ikke bare det enkelte offer, men skaper redsel og utrygghet hos alle med samme bakgrunn, og skal derfor håndteres med stort alvor av politiet».
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg,4″ ihc_mb_template=»3″ ]
– I regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 2016-2020 understrekes at den ønsker at hatefulle ytringer og hatkriminalitet prioriteres i alle politidistrikter, og at politimestrene må sørge for at hatkriminalitet får nødvendig oppfølging, heter det.
Og videre:
– I Oslo politidistrikt prioriteres arbeidet mot hatkriminalitet. Hatkrimgruppen sørger for å løfte fagområdet betydelig. Vi ser at kunnskapen de har utviklet på fagfeltet også løfter hatkrimfaget nasjonalt. Oslo politidistrikt ønsker å bidra sterkt i å videreutvikle kunnskapen på fagområdet.
Politimestere synes imidlertid at «antall anmeldelser på hatkriminalitet i Oslo er lavt», men politiet mener «det er grunn til å anta mørketall». Sjøvold vil derfor «fortsette arbeidet med å oppfordre til å anmelde denne type saker. Vi fortsetter også opplæring og bevisstgjøring av ansatte i Oslo politidistrikt på fagfeltet hatkriminalitet,» skriver han.
Kommentar
Sjøvold antar altså store mørketall og anmoder rett og slett om anmeldelser. Det er i seg selv bemerkelsesverdig. På hvilke andre kriminalitetsfelt ser vi noe tilsvarende. Og det blir spesielt påfallende når de samtidig innrømmer at de «ser at det er forhold som i dagligtale omtales som hatkriminalitet, som ikke er hatkriminalitet. Det er mange såkalt hatefulle ytringer som kan oppleves krenkende, men som ikke er brudd på straffeloven.»
Les også: Full forvirring om hva som er en straffbar hatefull ytring
Økt konfliktnivå må forventes i en multietnisk og multireligiøst samfunn. Vi har mange eksempler på at slike samfunn bryter sammen på grunn av slike motsetninger. På Balkan, i Nord-Irland, i Midtøsten, i Afrika, i Myanmar osv. har vi eksempler på at det kan gå riktig ille. Og at slike motsetninger øker også i Norge, er nokså åpenbart.
Men vil økt politiinnsats gjøre noe med omfanget eller problemet? Det er vanskelig å si, og det er også uvisst hvor harde polititiltak som må til for å skremme folk fra å ytre sitt hat mot andre grupper.
Jeg kjenner Balkan godt. I det tidligere Jugoslavia forsøkte man å danne en stat rundt ulike etniske og religiøse grupper forent under sosialismen. Men sosialismen var ikke nok. Den statlige sikkerhetstjenesten UDBA brukte praktisk talt alle ressursene sine på å overvåke de ulike etniske gruppenes og deres religiøse ledere og slo ned på alle mulige tendenser til etnoreligiøs patriotisme og fiendskap mot andre etniske gruppe. Men mange tiår senere, i 1991, brøt likevel borgerkrigene ut.
Islam og atter islam
I islam er fiendskapen mot ikke-muslimer helt eksplisitt. Islam tar avstand fra vantro. Og for de vantro er dette provoserende. Og provoserte mennesker kan ty til vold. Dermed forsterkes den fiendtlige spiralen mellom muslimer og ikke-muslimer. Oslo-politiet kan rapportere at:
– I år som tidligere år angår tilfellene med religiøst motivert hatkriminalitet, islam. Tidligere har det vært noen unntak, men for 2018 var alle anmeldelsene i Oslo forbundet med islam. Som nevnt tidligere kan det være innslag av religionsfiendtlighet også i noen av forholdene som er under grunnlag etnisitet. I disse tilfellene har etnisitetsgrunnlaget vært det fremtredende, men det har også vært ytret religionsnegativitet.
Altså: ALLE tilfellene som er anmeldt skyldes hatkriminalitet basert på fiendtlighet mot islam. Hva tenker så Oslo-politiet om det? Vel, de problematiserer det ikke. Men la oss hjelpe dem litt. Og det innebærer ingen legitimering av hatytringer mot islam, men snarere en forklaring på fenomenet.
Les også: Uenigheten mellom venstre- og høyresiden dreier seg om islam. Så hvem har rett?
Separatister og islamsjåvinister
Muslimer som markere sin separate identitet – for eksempel med hijab – gir et tydelig signal om at man tar avstand fra de som ikke er muslimer. Man oppretter en oss vs. dem kategorisering. Slik avstandtaking oppleves provoserende. I tillegg vet folk flest at det i bunn ligger en avsky mot de som ikke er like kyske. Man vet også nok om islam til at man forstår at den maten man selv spiser (gris) oppfattes som urent. Og for så vidt at man som en som ikke tror på Allah, kommer til helvete. Og at det er til pass for en selv.
Slike holdninger som finnes i islam, fungerer best når det bare er muslimer i samfunnet. Det er ingen som kan provoseres eller bli provosert. Men der islam kommer i kontakt med ikke-muslimer, oppstår det professor Samuel Huntington omtalte som «islams blodige grenser».
Men slike betraktninger og sosiologiske analyser kan vi ikke forvente at Oslo-politiet gjør seg. De vil bare stoppe folks reaksjoner på islam. Og det er interessant å se hvordan politiets språkbruk og definisjoner forandrer seg. I rapporten kan vi lese at Oslo politidistrikt benytter følgende nasjonale definisjon av hatkriminalitet:
Hatkriminalitet er straffbare handlinger som helt eller delvis er motivert av, eller som har bakgrunn i, hat eller negative holdninger til religion/livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering og/eller nedsatt funksjonsevne.
Her må vi legge merke til at de knytter straffbare handlinger til «negative holdninger» til religion/livssyn. Og Oslopolitiet har altså selv skrevet at det kun er islam – og derved negative holdninger til islam – som har forårsaket straffbare handlinger. Og ikke negative holdninger til jødedom, buddhisme, animisme, katolisisme, ateisme eller mormonsk tro. I Norge er det altså bare islam som trigger hatkriminalitet.
Jeg vet ikke helt hvor mye jeg skal veie mine ord her. Og det er i mange retninger man kan føre diskusjonen videre. En mulighet er jo å se på om det faktisk er noe ved islam som trigger hat hos ikke-muslimer, mer enn for eksempel buddhismen trigger hat hos ikke-buddhister. Og man kan vel endog trekke det såpass langt som å spørre om negative holdninger til islam faktisk er fornuftig. For hva hvis vi begynner å snakke om en totalitær slektning av islam, for eksempel kommunismen (eller nazismen). Er det bra eller dårlig om folk har en negativ holdning til de to ideologiene?
Å ha negative holdninger til noe, fungere litt som kroppens umerkelige immunforsvar. Det støter bort skadelige virus og fremmedelementer før de får formert seg og gjør så stor skade at vi merker at vi er syke.
Og parallellen er videre her at hvis samfunnet møter disse negative holdningene mot islam med å prøve å få dem (de negative holdningene) bort, noe man jo allerede har forsøkt ved i lærebøker å omtale islam mye mer fordelaktig enn det er grunnlag for, så ødelegger man rett og slett sitt eget immunforsvar.
Nå vil selvfølgelig multikulturalistene på ny jamre seg over Resett og den «islamofobien» som finnes her. Hvordan kan man sammenlikne islam med en sykdom og et fremmedelement!!! Islam er da en fin ting og noe som ikke er et problem.
Jeg kan ikke annet enn å gjenta at det er jeg er rett og slett ikke enig i. Islam er en totalitær ideologi som i tillegg i sine hellige tekster oppfordrer til fiendskap og vold mot ikke-muslimer. Ideologien prøver også helt eksplisitt å overta hele verden og underordne seg alle andre tankebygninger.
Paradokset som politiet dermed står overfor er at negative holdninger til islam er et sunnhetstegn.
Å gå til fysisk angrep på noen fordi de er muslimer, hører ingen steds hjemme og bør straffes, slik et hvert fysisk angrep på noen i Norge bør straffes. Så denne analysen av islam er ikke et forsvar for å utøve hatkriminalitet. Men de mørketallene politiet mener de observerer, bør gi oss rom for mer dyptpløyende ettertanke.
Spenningene i Norge øker, og de går først og fremst på islam. Er det aldeles uten forbindelse til hva islam faktisk fører med seg?
[/ihc-hide-content]