Nå som han er renvasket for de absurde «Russiagate»-anklagelsene, finnes det en gyllen mulighet for president Trump for å legge fundamentet til en ny transatlantisk sikkerhetspolitisk ordning som inkluderer Russland.
President Donald Trump gikk til valg på å få et bedre forhold til Russland, men de konstante beskyldingene om Russland-sammensvergelser på hjemmebane har gjort jobben så å si politisk umulig. Den siste tids politiske hendelser i USA gjør det nå overkommelig for Trump å muligens leve opp til sine ord.
Med det svært kompliserte trusselbildet som Vesten nå står ovenfor i det 21. århundret, må vestmaktene konsentrere seg om større realpolitiske strategiske utfordringer i tiden fremover. Det er derfor på tide å børste støvet av den gamle regelboka som definerte internasjonale relasjoner under Den kalde krigen og føre en utenrikspolitikk basert på realisme og pragmatikk.
Les også: Valget i Russland: Sikkerhetspolitisk statusrapport
Vestens utenrikspolitiske linje siden slutten av Den kalde krigen har gjort den svak og sårbar for strategiske rivaler. Jo mer vestmaktene legger moralske imperativer i sin utenrikspolitiske linje, jo større sjanse er det for at antagonistiske makter og diverse terrorgrupper tar utnytte av det. Realpolitiske tankegods og geostrategiske hensyn må derfor inkluderes i beslutningsprosesser fremover.
Det er på tide å gjøre noe radikalt – ikke ulik den strategiske tilnærmingen som Nixon gjorde med Mao under Den kalde krigen for å motarbeide sovjetisk makt. Tiden er inne for å legge til rette for en ny europeisk sikkerhetspolitisk ordning som inkluderer USA, Europa og Russland.
Territoriale bjørner
Den største vestlige geopolitiske tabben så langt i 21. århundret er vestmaktenes insistering på å forsøke å inkludere Ukraina i vestlige politiske institusjoner som EU og NATO. Ikke at idéen i seg selv er dårlig, men den er rett og slett uoppnåelig uten at Russland blir inkludert på en eller annen måte.
Fra et geopolitisk perspektiv er det helt umulig for Russland å la fremmede makter ha kontroll over Ukraina – spesielt Krimhalvøya. Det ligger rent militærstrategiske hensyn i bunn, som ikke kan avskrives som irrelevante i henhold til det realpolitiske tankegodset som dominerer maktens ganger i Kreml.
Ved å gi slipp på denne delen av Øst-Europa, ligger hele den sørvestlige flanken til Russland vid åpen uten naturelle grensebarrierer. Denne regionen vil således være svært sårbar for eventuelle fiendtlige makter basert i Ukraina som vil Russland vondt. Gitt europeiske staters historiske tilbøyelighet til å ta seg inn i russisk territorium, er det ikke ulogisk fra et russisk perspektiv å gjøre alt i dens makt for å forhindre det.
Videre truer et vestlig-orientert Ukraina Russland fra å kunne projisere makt og dominere Svartehavet. Under et slikt scenario ville hele den russiske svartehavsflåten basert i Sevastopol være svært utsatt for vestlige trusler, og fritt vilt i tilfelle en militærkonfrontasjon med Vesten.
Marerittet «dragebjørnen»
Fra et geostrategisk standpunkt er det ikke bare helt meningsløst å bruke begrensede ressurser på å demme opp for et Russland som uansett er i tilbakegang, men også direkte kontraproduktivt. Ved å isolere og presse bjørnen i øst inn i et hjørne, kan den føle seg truet, som vil gi den incentiver til å søke samarbeidspartnere andre steder – som for eksempel Kina.
Et geopolitiske marerittsenario for Vesten er en allianse mellom bjørnen og dragen – også kjent som «dragebjørnen». Russland og Kinas økonomier utfyller hverandre veldig godt og en allianse mellom de to ville virkelig bli en formidabel motstander til Vesten.
Les også: Den sterkestes rett – tilbake til normalen
Russland trenger å modernisere økonomien sin med teknologi som landet for øyeblikket ikke har tilgang til, og Kina trenger tilgang på råvarer for å pleie sitt økonomiske mirakel. Synergien er opplagt: Russland som råvareeksportør og Kina som råvareimportør, Kina som kapitaleksportør og Russland som kapitalimportør.
Det er dog fortsatt store motsetninger mellom landene som enn så lenge står i veien for en slik allianse. Men la oss ikke gi Russland incentiver til å finne løsninger på dem. La oss ikke presse bjørnen inn i armene på dragen. La oss heller finne en ny sikkerhetspolitisk ordning på det europeiske kontinentet som kan fungere for alle – inkludert Russland.
Ingen sier at det kommer til å bli lett, men et sted må man starte. Ballen ligger i president Trumps hender.