Det største tankeparadokset i vår tid tør også være det ubetinget mest splittende. Gud kontra den sekulære vitenskaplige ateisme.
Er det vitenskaplig mulig at det kan finnes en utenomjordisk konstruktør av det universet vi befinner oss i?
Det er ikke umiddelbart lett for mennesker å annamme begrepet evighet. At noe alltid har eksistert. La oss likevel tenke oss at en konstruktør benyttet Big Bang for å generere den massen som må til som atomære byggestener i det for oss synlige univers.
«Gud er lys»..
Den mest utbredte religiøse boken i vår verden er fortsatt Bibelen. Der heter det at gud er lys». Vi vet at lys er fri energi – kvanter – mens vi selv består av bunden energi – atomer. Like fullt innebærer de to energibærerne en dualitet – to sider av samme sak – de er ekvivalente.
Albert Einstein postulerte at i lysets hastighet – om lag 300 000 km/sek – finnes ikke tid. Tiden står stille. Allerede i betydelig lavere hastigheter gjennom rommet går tiden saktere. Om en gud således «er lys», er han følgelig ikke bundet av tid. Og ettersom loven om massens og energiens bevarelse forklarer at «energi ikke kan ødelegges», vil den troende kunne hevde at gud alltid har eksistert og følgelig ikke har noen begynnelse.
Big Bang
Religiøse kan videre hevde at vår masse oppsto ved at gud benyttet en viss del av sin egen frie lysenergi til å generere en etter vår oppfattelse gigantisk eksplosjon – Big Bang. Vi vet at ved termonukleære hydrogenbombesprengninger oppstår biproduktet masse – bunden energi. Det samme skjedde derfor trolig under Big Bang. Brorparten av den frie energien for i alle retninger – fortsatt i lyshastighet. Vi ser restene av den fortsatt ekspandere i form av rødforskyvningen via Hubble-teleskopet.
Hva er tid?
Biproduktet – den bundne energien i form av masse/himmellegemer – reiser også gjennom tid-rommet. Men ingen masse kan oppnå lysets hastighet. Hadde vi nærmet oss dette ville all bunden energi gått i total oppløsning og først deretter konvertert til fri energi – lys. Det interessante her er således også at tidsbegrepet er et produkt av ulik hastighet. Tiden oppstod når massen kom på banen og reiste saktere enn lyset. Vi er derfor bundet til tidsfengselet som jobber kontinuerlig med å bryte ned og omgjøre den bundne energien tilbake til den opprinnelige frie energitilstanden. Denne universelle «oksydasjonen» gjør vår kompleksitet forgjengelig og sårbar kontra en tenkt tidløs skaper.
Evolusjon eller devolusjon
Men hva med evolusjon? Her oppstår diskursen mellom sekulære og de troende. Sistnevnte vil med vitenskapelig suffisanse hevde at «kompleksitet ikke oppstår av seg selv» og at det alltid må en ledet anstrengelse til for å utvirke økt kompleksitet. Ja noen religiøse mener sågar at det ikke foregår en evolusjon, men en devolusjon – en langsom nedbrytning av det genetiske potensialet vi oppebærer. De hevder at denne meget langsomme prosessen skjules av den moderne tids bruk av kunnskapsoverføring der de nye generasjoner slipper – som i eldre tider – å starte på null hver gang men nyter godt av forrige generasjons økende overleveringer.
Naturlovene
Kreasjonister viser gjerne til naturlovene når de forsvarer sine påstander. En naturlov defineres som en allmenn hendelse som har universell gyldighet.
- INERTIA-loven postulerer den tilbøyelighet enhver gjenstand i universet har til å forbli i ro dersom den ikke blir påvirket av en ytre kraft. Var urmaterien uvirksom, kunne den ikke sette seg selv i bevegelse for å utvikle seg til noe mer komplekst.
- ENTROPI-loven – loven om likevektstilstanden eller thermdynamikkens andre hovedsetning hevder at enhver fysisk forandring medfører et mindre ordnet system. En gjenstand som overlates til seg selv vil forfalle uten at en ledet anstrengelse opprettholder dens kompleksitet. Slik også med urmaterien.
- LOVEN OM MASSENS OG ENERGIENS BEVARELSE postulerer som nevnt at «energi ikke kan ødelegges». Dersom en ting ikke kan reduseres til ingenting, kan den følgelig ikke ha oppstått av ingenting. All masse – bunden energi – konverterer således til andre energiformer når vi tilsynelatende ødelegger den. (Eks. når vedkubben brenner.) Kvantemekanikk setter ikke denne loven ut av spill.
- BIOGENESIS viser oss at det ikke finnes noe liv på jorden som ikke har fått sin tilblivelse fra tidligere liv – fra et voksent opphav.
Den troende vil derfor hevde at:
- Liv avhenger av ytre påvirkning.
- Ytre påvirkning må settes i gang.
- For å sette i gang noe kreves en kraftkilde.
- Kraftkilden må være kontrollert.
- En død ting kan ikke lede et system.
- Ergo krever all kompleksitet – også liv – en bakenforliggende makt som er i stand til å sette ting i bevegelse og følgelig oppebære intelligens. Liv krever opphav, grunnstoffkompleksitet og et meganøye kretsløp.
Aldersdatering
Paleontologer daterer fortsatt sine fossile funn basert på et selvbevisende argument. Hvor gammelt et fossil antas å være kommer an på hvor i den geologiske rekken det befinner seg. Vice versa dateres ofte den geologiske bergarten av hvilke fossiler man finner i den.
I tillegg benyttes det radioaktive isotopet Carbon 14 til å tidsbestemme når tidligere liv døde. Enkelt sagt bombarderes vi kontinuerlig med C14 fra verdensrommet. C14 akkumuleres i alt levende grønt hvorpå vi og dyr spiser det. Når vi dør opphører spisingen, og vi kan måle halveringstiden som umiddelbart starter. C14 har en halveringstid på ca. 5730 år, hvilket gir oss en pekepinn på når rester vi finner av liv døde. Dette motbeviser i følge den sekulære vitenskapen eksempelvis bibelens adskillig ferskere og i tid kortere skapelsesperiode.
Vannflom
Men også her presenterer den troende et konkurrerende alternativ. Man viser til Bibelens påstand om at jorden før den berømte vannflommen var omsluttet av et vannsjikt. I det nest øverste sjiktet i atmosfæren finner vi thermosfæren der temperaturen kan nå opp til pluss 2000 grader celcius. Vannet her blir sporenstreks vanndamp – som igjen er lettere enn luft og derved forblir hengende. Dette sjiktet forhindret skadelig radioaktiv stråling – som c14 – å nå jordoverflaten. Derved ble menneskenes levealder adskillig lenger.
Men når paleontologene i dag skal aldersbestemme rester av liv før og etter vannflommen ved hjelp av C14-rester mener kreasjonistene de ser bort i fra det beskyttende dampsjiktet som hindret nettopp C14 å slippe inn til jordoverflaten. Funn fra før vannflommen vil derfor etter deres mening fremstå som betydelig eldre enn funn etter. De hevder også at tyngden av dette avkjølte vannet presset den tynnere del av jordskorpen ned og derved den tykkere skorpen opp – som man ser i eksempelvis Himalaya.
Konklusjon
Slike tanker – og en rekke andre interessante innspill – gjør at man ikke umiddelbart kan avvise tanken om en bakenforliggende konstruktør som nonsens. Vi må bare erkjenne at vi ørsmå skapninger på jordoverflaten har store muligheter, men også store begrensninger. Vi oppfatter kun et lite spekter av lyset – den elektromagnetiske strålingen – rundt oss. Selv med moderne apparatur.
Menneskenes mange finurlige forsøk derimot på – både dennesidig og «hinsidig» – å omskape en mulig fantastisk førsteårsak til en grotesk helvetesproduserende, ondsinnet sinnatagg verre enn det verste i oss selv, synes for meg så avskyelig og ikke-plausibelt at skulle det mot formodning være slik så vil min respons på det evige helvetestruende «tilbudet» klart være:
Thank You, but NO thank You!