Demografien i Norge og resten av Vest-Europa er i kontinuerlig endring, både i vår tid og i et historisk perspektiv. Men de mest dramatiske endringene er først kommet de siste tiårene, og det toppet seg rundt år 2015-16 da slusene fra Nord-Afrika og Midtøsten inn til Europa åpnet for fullt.
Kansler Angela Merkel åpnet dørene for hele verden, og masseinnvandringen var dermed et faktum. Norge har fått sin betydelige andel ikke-vestlige innvandrere og er blandt de landene som har tatt imot flest per capita, altså i forhold til innbyggertall. Utviklingen har de siste årene akselerert og er ikke lenger bærekraftig for oss som samfunn. Vi har flere minoritetsgrupper som er stadig voksende. Begrepet «minoritet» har nylig fått ny relevans for oss ettersom prognoser og spådommer tilsier at nordmenn kan ende opp som en minoritet i eget land i løpet av få generasjoner.
Så hva er definisjonen på en minoritet? Her er utdrag fra Store norske leksikon:
«Minoritet betyr mindretall, og brukes om en folkegruppe som utgjør et mindretall av et lands befolkning. Minoritet er det motsatte av majoritet, som beskriver et flertall. Betegnelsen brukes også om en underordnet eller marginal gruppe, definert ut fra etniske, «rasemessige» eller andre spesielle karakteristika som kjønn, religion, språk eller kultur. Et annet viktig kriterium er ulikhet i makt og politisk innflytelse. I ordets utvidede betydning behøver det ikke nødvendigvis være snakk om et tallmessing mindretall, da det ikke er antallet som bestemmer deres status. Et eksempel er Bolivia, der urbefolkningen er i flertall, men likevel har en klar minoritetstatus».
En minoritet er altså per definisjon en folkegruppe som utgjør et mindretall av et lands befolkning. Men hva tenker folk egentlig når de hører eller leser ordet «minoritet»? Jeg kan her bare svare for meg selv. Det jeg utelukkende tenker på er innvandrere fra islamdominerte deler av verden, hovedsaklig fra Afrika og Midtøsten, inkludert Tyrkia, Afghanistan, Iran og Pakistan. Men vi har jo mennesker med opphav fra mer eller mindre hele verden innenfor våre landegrenser, som for eksempel australiere, amerikanere, russere, kinesere og japanere. Alle sammen utgjør jo per definisjon sine egne minoriteter. Så hvorfor forbinder jeg da ikke de sistnevnte med begrepet «minoritet»? Hvordan kan det ha seg?
Det som faller meg inn her, i mitt eget hode, er at jeg har et annet syn på «minoriteter» enn selve definisjonen hentet ut fra Store norske leksikon. Selv tenker jeg ikke på minoriteter ut fra etniske eller «rasemessige» kriterier. Definitivt forbinder jeg det ikke med kjønn. Og heller ikke nødvendigvis religion eller språk. Da står jeg igjen med makt, politisk innflytelse og ikke minst kultur. Etter mitt syn vil jeg også legge til ideologi og verdifellesskap. Min egen tolkning av begrepet «minoritet» blir dermed en mindretallig gruppe med hovedvekt på ideologi, kultur og verdifellesskap/verdigrunnlag som kriterier.
Les også: Når vi blir minoritet, er det noen som kommer til å bry seg om våre rettigheter?
I tillegg mener jeg at det er nettopp disse kriteriene som definerer oss selv og hvordan vi er som mennesker. Dette danner også grunnlaget for hvordan andre folk utenfra oppfatter oss. Når forskjellige mennesker deler samme kultur og verdigrunnlag, dannes også følelsen av fellesskap og tilhørighet. Vi mennesker kan fint føle tilhørighet til vår egen kultur, og samtidig leve side om side i fellesskap med andre kulturer. I alle fall i vår del av verden. Men en ufravikelig forutsetning er at det er basert på et felles verdigrunnlag, altså fundamentene eller grunnpilarene som våre kulturer bygger på.
Etter å ha tenkt litt gjennom dette og satt ordene på papir, har jeg nå fått litt bedre forståelse av hvorfor jeg ser på noen innvandrergrupper som minoriteter, men ikke alle. Personlig føler jeg et sterkere fellesskap med for eksempel kinesere, vietnamesere og japanere sammenlignet med visse andre innvandrergrupper. Dette til tross for at har en annen religion, spiser ris og nudler med spisepinner og snakker et språk som for meg er totalt uforståelig. Det er av underordnet betydning og spiller liksom ikke noen rolle. Det er bare eksotisk og fascinerende. Viktigst er at de er fredelige og vennligsinnede folk. Det er dypt forankret i deres kulturer og største religioner, Hinduismen og Buddhismen, at man skal ha respekt for alle levende skapninger og ikke drepe eller skade andre mennesker eller dyr.
Les også: Etniske briter snart minoritet i Storbritannias nest største by
Kan det ha noe med at vi deler et felles verdigrunnlag og derfor også har forståelse og gjensidig respekt for hverandre som folk å gjøre? Under disse forutsetningene betrakter jeg dem ikke som en minoritet, til tross for at den offisielle definisjonen tilsier at de er det. Derimot ser jeg på dem som en del av vårt folk. Etnisitet er i så måte også av underordnet betydning – så lenge de er godt integrert og deler våre grunnleggende verdier. Jeg setter stor pris på dem og er glad for at vi får ta del i deres kulinariske verden av eksotiske smaker og krydder. Jeg er glad for at vi har mennesker fra alle verdenshjørner bosatt i Norge, som deler opplevelser av sine kulturer med oss når vi gjester deres lokale restauranter og gatekjøkken. Selvsagt er jeg også takknemlig for dem som velger å bidra på andre samfunnsnyttige områder.
Islam
Tilbake til innvandrere fra den islamdominerte delen av verden. Det er nettopp disse gruppene jeg ser på som minoriteter. Ikke fordi de er mørkere i huden og snakker arabisk eller et annet uforståelig språk. Jeg mener det har mer å gjøre med en ideologi og kulturer som er totalt ukompatibel med vår egen kultur, i tillegg til svært annerledes verdisyn og prioriteringer enn det som er tradisjonelt for den vestlige verden. Dette gjenspeiles også når det kommer til adferd og oppførsel på det individuelle plan.
Heldigvis finnes også de som ønsker å bryte ut av den undertrykkende og voldsforherligende ideologien, de som ønsker å legge ukulturer bak seg og som omfavner en livsstil tilpasset våre frie, demokratiske samfunn. Ex-Muslims of Norway er et godt eksempel. Disse menneskene er jeg svært takknemlig for fordi de selv står opp for og kjemper for våre verdier og friheter, de samme verdiene og frihetene som andre forsøker å undergrave. De kan også være til inspirasjon for andre innvandrere. Ex-muslimene ser jeg ikke på som en minoritet – selv om de er i betydelig mindretall – men snarere som en del av vårt folk.
Æreskultur
Jeg forbinder «minoriteter» med innvandrergrupper som danner parallellsamfunn og gettoer. Grupper som holder sammen i sine egne klansamfunn, der hvor æreskulturen råder og innvandrerungdom danner kriminelle og voldelige gjenger. Jeg forbinder ordet «minoritet» med de som har store problemer (mange også motvilje) med å tilpasse og integrere seg i vårt samfunn. Kanskje enda verre er innvandrere som innehar en offermentalitet og som ofte hevder å være spesielt utsatte og sårbare. De som altfor lett lar seg krenke og inntar en offer-rolle så snart de møter på kritikk og motstand.
Og ikke minst de som rotter seg sammen og stemmer kollektivt ved politiske valg, med den hensikt å utnytte vårt demokrati og friheter for å vinne politisk terreng og makt. Hva som er deres intensjoner kan man jo bare undre seg? Eller kanskje det ikke er så underlig likevel, hvis man forsøker å se det fra deres ideologiske ståsted.
Dette er muligens satt litt på spissen og gjelder selvsagt ikke alle. Dessuten er det basert på min egen tolkning av «minoritet». Men realitetene er hva de er likevel.
Konklusjonen min kan enkelt oppsummeres:
I mitt syn er ordet «minoritet» noe negativt ladet. Det er i alle fall hva jeg føler når jeg hører det. «Minoritet» versus «majoritet» er jo i seg selv et skille og legger veien åpen for videre splittelse og segregering. Det danner en «oss» og «dem» mentalitet.
Jeg ønsker å leve i et samfunn med et samlet folk! Et samfunn som vi med stolthet kan videreføre til våre kommende generasjoner. Et norsk land og folk med innslag av andre mennesker og kulturer fra verden over. En fredelig sameksistens basert på felles verdier og gjensidig respekt, uavhengig av etnisitet. Jeg ønsker tryggheten i våre byer, parker og gater tilbake!
Og helt til slutt, alle og enhver kan tilpasse og integrere seg i samfunnet hvis de virkelig vil. Men den oppgaven og det ansvaret hviler ikke på oss nordmenns skuldre!