Professor Humlums klimaårbok for 2018 «The State of the Climate 2018» er igjen utgitt av GWPF.
Den forteller over 41 sider en helt annen historie enn rapporten fra FNs WMO som i forrige uke helt uriktig insinuerte at global oppvarming og virkningen av den akselererer. Faktum er at global temperatur har fortsatt å synke siden 2016, ifølge Humlums Årbok for 2018 som tar utgangspunkt i empiriske observasjoner og ikke forholder seg til numeriske klimamodeller. Det finnes ingen data man trenger å bekymre seg for.
Her er de ti viktige forhold som Ole Humlum presenterer i rapportens sammendrag.
«The State of the Climate 2018»
Det finnes ingen empiriske observasjoner som viser akselererende havnivå, temperaturer eller flere orkaner. Etter det varme året 2016 har temperaturene fortsatt å synke tilbake til pausenivået fra årene 2000 til 2015.
Humlum påpeker at en evaluering av dynamiske endringer i havtemperatur er av minst like stor betydning som atmosfærisk temperatur. Varmeutveksling mellom hav og atmosfære i Stillehavet kan gi utslag i global lufttemperatur uten at dette reflekterer endring i havets og og atmosfærens varmeinnhold.
Argo programmets omfang har økt over 14 år, fra et glissent nettverk med 1000 havbøyer i 2004, til mer enn 3000 instrumenter sent i 2007, med et nåværende antall bøyer på ca 3900. Utsetting av nye havbøyer fortsetter med opptil 800 hvert år.
Sammendragets ti viktige forhold
- Ifølge temperaturobservasjoner fra instrumentalperioden (siden ca 1850) var 2018 et av de varmeste årene, men kjøligere enn både 2016 og 2017.
- Ved utgangen av 2018 fortsetter den gjennomsnittlige globale lufttemperaturen en gradvis nedgang mot nivået som karakteriserer årene før den sterke 2015-16 El Niño-episoden. Dette understreker at den globale overflatetemperaturens topp 2015-16 ble forårsaket hovedsakelig av dette oseanografiske fenomenet i Stillehavet. Det antyder også at det som er blitt kalt «temperaturpause», «hiatus» eller lignende, kan gjenopprette seg selv i fremtiden.
- Det synes fortsatt å være en systematisk forskjell mellom gjennomsnittlige globale lufttemperaturer estimert av satellitter og overflatestasjoner. Spesielt siden 2003 har gjennomsnittlig global temperaturestimering basert på overflatestasjoner avveket fra det satellittbaserte estimatet i varm retning.
- Temperaturvariasjonene registrert i nedre troposfære reflekteres generelt også høyere oppe, og den generelle «temperaturpausen» siden rundt 2002 er registrert i alle høyder, inkludert tropopausen og inn i stratosfæren over. I stratosfæren var imidlertid «temperaturpausen» allerede påbegynt rundt 1995; det vil si 5-7 år før en lignende «hiatus» begynte i den nedre troposfæren nær planetens overflate. I stratosfæren har «temperaturpausen» har nå vart uten avbrudd i ca 24 år.
- Den siste 2015-16 El Niño var blant de sterkeste siden målingene begynte i 1950. Med tanke på hele perioden er imidlertid nyere variasjoner mellom El Niño og La Niña episoder ikke uvanlige.
- Siden 2004, da Argo-bøyene trådte i bruk, har verdens hav ovenfor 1900 m dybde i gjennomsnitt varmet noe opp. Maksimal oppvarming (mellom overflaten og 120 m dybde) påvirker hovedsakelig hav nær ekvator, hvor innkommende solstråling er maksimal. I motsetning til dette har avkjøling blitt tydelig for Nord-Atlanteren siden 2004.
- Data fra tidevannsmålere over hele verden tyder på en gjennomsnittlig global havnivåøkning på 1-1,5 mm/år, mens satellittdata antyder en økning på ca 3,2 mm/år. Den store forskjellen mellom de to datasettene har fortsatt ingen bredt akseptert forklaring.
- Siden 1979 har isutbredelsen i Arktis minket mens den i Antarktis har økt. I tillegg til de generelle trendene er variasjoner av kortere varighet også viktige. I Arktis er en 5,3-årig periodisk variasjon viktig, mens for Antarktis er det en variasjon på ca. 4,5 år. Begge disse syklusene nådde sine minima samtidig i 2016, noe som forklarer det samtidige minimumet i global havisutbredelse. En ny fase med utvikling mot større isutbredelse over begge halvkuler kan nå ha begynt.
- Den nordlige halvkules snøutbredelse har gjennomgått viktige lokale og regionale variasjoner fra år til år. Den generelle globale tendensen siden 1972 er imidlertid for en samlet stabil snøutbredelse.
- Tropiske stormer og orkaner har akkumulert syklonenergi (ACE) siden 1970 med store variasjoner fra år til år, men viser ingen generell trend mot enten lavere eller høyere aktivitet. Det samme gjelder antall orkaner som treffer land i det kontinentale USA, for dette starter målingene i 1851.