Garmo stavkirke. Foto: Marianne Løvland / NTB scanpix

Jeg fikk gledelig mange kommentarer til min forrige artikkelpå Resett om tro. Jeg vil gjerne svare på spørsmål, komplettere mine egne utsagn samt oppklare enkelte misforståelser.

annonse

Og som en begynnelse ber jeg alle som leser med om å ha i tankene at Gud, slik jeg opplever ham, står for den absolutte frihet både i tanke og gjerning.

Fordi han har gitt oss den frie tanken i gave, bør ingen mennesker verken forsøke å utøve tvang over andre eller la sine tanker undertvinges av andre.

For meg er dette bud nummer en i alt menneskelig samkvem.

Og på akkurat dette punktet har så godt som alle religioner opp gjennom historien feilet grovt, og nettopp krenket et av de guddommelige grunnprinsippene: Den frie tanken. Så godt som alle religionssystemer krever underkastelse for visse vedtatt trospåbud- og forbud, og krever tilslutning til visse dogmer, som religionen anser som absolutte sannheter.

 

Og om den troende ikke underkaster seg dogmene, trues vedkommende med straff av ulike typer, med den evige lidelsen i helvete som selve trumfkortet – den ultimate straffen for dem som nekter å underkaste seg troens krav, «Guds egen konsentrasjonsleir» hvor evig lidelse skal foregå, mens de rett-troende skal ha evig glede i himmelen.

Hvordan noen kan få seg til å tro dette, er meg en gåte, og hvordan i all verden kan det finnes noen glede i himmelriket verken for Gud eller mennesker, når de var vel vitende om at venner, familie og medmennesker samtidig skulle pines og lide i all evighet?

For meg fremstår dette som den egentlige trosrasismen: Oppdelingen av menneskeheten i troende og ikke-troende med derav følger for evighetslivet – evig lidelse og pinsler eller evig glede i salighet.

Men i den frie tankens navn, må man selvsagt gjerne få tro dette i sitt eget sinn, så lenge man ikke forsøker å pådytte andre disse grusomme tankene, og bruke sine egne vrangforestillinger til å true andre til tro. Den eneste tro som har verdi, er den frivillige troen. Tro som man har som en sikkerhetsforanstaltning for å slippe lidelse, er selvsagt ingen dyptfølt eller oppriktig tro.

Om man i sitt innerste indre føler at man ikke kan tro frivillig og av egen oppriktig vilje, er det mye bedre at man innrømmer det overfor seg selv, i stedet for å hykle en tro.

Ærlighet og oppriktighet overfor seg selv og sine medmennesker, har langt større verdi enn en påtatt, uærlig tro.

Som skrevet i den forrige artikkelen, så henger fremdeles det gamle dogmet om Jesu død på korset for å sone for våre synder igjen i folkekirken, selv om det er nedtonet kraftig i forkynnelsen og bare sjelden trekkes frem. Men det henger fremdeles over kirken som en tung sky av mørke inntil det er rensket ut for evig og alltid.

Troen på soningsdøden strider mot selve et av grunnpilarene i kristendommen – Bud nummer fem: Du skal ikke slå i hjel.

Om Gud har medvirket til det grufulle mordet på Jesus, har han altså brutt sitt eget bud, og det er det selvsagt helt utenkelig at Gud noensinne vil gjøre.

Men igjen: De som ønsker å tro dette for seg selv, har selvsagt frihet til det, men når dette dogmet forkynnes som et krav til tro for å unngå evig lidelse i helvete, blir det et tvangspåbud og strider mot de guddommelige lover for tro: Den må være fullkomment utvunget og frivillig.

Men Jesus sier jo tydelig fra i evangeliene om at hans død skulle sone for våre synder, sier enkelte. Når man skal forstå Jesu utsagn i evangeliene, må man ha klart for seg at de har en lang rekke feilkilder, som medfører at det finnes en lang rekke direkte motsigelser i utsagnene som tillegges Jesus.

Og dersom Jesus direkte motsier seg selv, kan selvsagt ikke alt virkelig stamme fra han. Og Jesus sier jo vitterlig i evangeliene: «Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer» (Matt 9,9-13). Men så skulle altså mannen som ytrer dette, bli verdenshistoriens aller største offer i et grusomt, makabert mord, iscenesatt av Gud selv?

Neppe.

Av opplagte feilkilder er det nok å nevne:

  • Jesus selv skrev ikke ned noe av det han forkynte og det gjorde heller ingen andre. Det sier seg selv at ikke alt kunne bli riktig da det ble nedskrevet flere mannsaldre senere.

 

  • Mye av det Jesus forkynte, var helt ukjente tanker for tilhørerne. Sannsynligheten er stor for at de misforsto enkelte ting eller husket det feil når de skulle gjenfortelle det. Det var sikkert også mange barn til stede, som senere gjenfortalte det de hadde sett og opplevd som voksne. Alle vet hvor lett barn kan misforstå og hvordan de kan tro på overnaturlige hendelser. Dessuten var overtroen meget utbredt for 2000 år siden. Man kunne lett få folk til å tro på de mest utrolige ting.

 

  • Ingen vet i hvor stor grad evangelistene var tro mot det de fikk seg fortalt, eller om de la til litt av sitt eget for å gjøre historiene bedre eller mere overbevisende i egne øyne. Skrev de bare ned det de hørte, eller gjorde de det litt «bedre»
  • Alle evangeliene ble oversatt først fra arameisk til gresk og senere til all verdens språk. Her er det rom for nærmest en uendelighet av feiltolkninger og påvirkning av oversetternes egne tanker. Det fantes ingen kvalitetssikring på den tiden!
  • De gamle kirkefedrene hadde et stort antall originaltekster å forholde seg til da de skulle velge ut og kanonisere enkelte av dem for å danne et enhetlig grunnlag for den kristne tro. Og de valgte ut enkelte tekster og forkastet de aller fleste, og etter at kanoniseringen var foretatt, ble det forbudt å eie og utbre de forkastede tekstene. Heldigvis samlet og gjemte noen av de troende slike forkastede tekster i leikrukker og gravde dem ned. Derfor kjenner vi i dag enkelte tidlige kristne tekster, som går ganske på tvers av de kanoniserte på viktige punkter.
  • Da de utvalgte tekstene ble satt sammen, oppdaget de gamle kirkefedrene at de inneholdt visse motsigelser. Det ville man ikke ha noe av, troen skulle være enhetlig, og derfor satte man ned en komite som skulle foreta en redigering og nødvendig tilpasning mellom tekstene. Visse avsnitt ble fjernet og visse avsnitt tillagt. Moderne bibelforskere har påvist hvordan deler av de evangeliske tekstene ikke egentlig fantes i originalteksten.
  • Gjennom århundrene ble tekstene avskrevet et stort antall ganger av såkalte avskrivere. De tekstene ettertiden har tilgang til, er ofte avskrifters avskrifter. Enkelte skrivere var kjent for å være enten unøyaktige, eller de la til og trakk fra litt hist og her, for å sette sitt eget personlige preg på tekstene.

Tar man hensyn til disse 7 punktene som viser kilder til mulige feil i de evangeliske tekstene, er det ganske utrolig at noen kan tro at evangeliene omtrent er Guds ord – fri for feil og guddommelige i sitt innhold. (Det tror for øvrig også muslimene om skriftene etter Muhammed, selv om de inneholder akkurat de samme feilkildene.) Jeg vil påstå at det er fullkomment åpenlyst for ethvert fritt-tenkende menneske at det naturnødvendig finnes mye i evangeliene som ikke kan stamme direkte fra Jesu munn, men som skyldes feiltagelser, misforståelser og direkte usannheter tillagt Jesus.

Men hvordan i all verden kan vi klare å skille de virkelige, sanne gullkornene fra Jesu egen munn fra de utsagnene som aldri kan ha blitt uttalt av ham? Ja, se det er jo det virkelige tusenkroners-spørsmålet. Og mitt svar er at man må forsøke å finne den røde tråden i Jesu forkynnelse – hva er selve grunnlaget som hans uttalelser bygger på, og hvilke utsagn ser ut til å bryte mot selve grunnmuren? Jesus sier igjen og igjen at Gud er vår kjærlige far, som elsker oss alle, og i sin omgang med sine medmennesker praktiserte Jesus nettopp denne holdningen selv. Han holdt seg helst sammen med de svake, de utstøtte og de «minste», de som ikke hadde noen verdi i samfunnet og han kjempet en voldsom kamp mot makthaverne i det sterke, religiøse presteskapet. Det jødiske presteskapet hadde tiltvunget seg makten over all religionsutøvelse, og veien til Gud gikk kun gjennom dem. De hadde skapt et komplisert lovverk som regulerte all trosutøvelse, og folket hadde helt mistet tilgangen til Gud. Den jødiske «Gud» var streng, retthaversk og hevngjerrig. Opp mot dette satte Jesus en kjærlig Gud, som elsket alle like høyt og som alle kunne henvende seg til i bønn, og Gud ville besvare enhver bønn fra hjertet, enten man var stor eller lite, maktfull eller «verdiløs» i samfunnets øyne. Men samtidig var Jesus tydelig når noen oppsøkte ham for hjelp, dersom de selv hadde en dårlig livsførsel. Han visste garantert at ingen hjelp egentlig har noen verdi, dersom ikke den lidende som selv er skyld i sine egne problemer endrer sin egen livsførsel.

I mine øyne kan vi helt se bort fra de såkalte miraklene i evangeliene. Sannsynligvis hadde Jesus en meget kraftig healing-kraft og kunne gi de lidende et påfyll av livsenergi, men det er det mange mennesker som kunne både den gangen og i vår tid. Enkelte har fått den gaven i livet at de kan styrke andre menneskers energi, som f eks Snåsa-mannen og på den måten gi dem styrke til å motstå sykdom. Men dette er egentlig ganske lett-forståelig og er ikke et mirakel.

Noen reagerer i sine kommentarer på at jeg hevder at også Jesus gjorde feil. Til det vil jeg si, at Jesu feil ikke var store, og til forskjell fra Muhammed, falt han aldri for fristelsen til å utbytte sin makt til egen fordel. Men Jesus var ved flere tilfeller unødvendig hard mot sine tilhengere. I evangeliene kan vi lese om at han nektet å møte sine foreldre og brødre, han nektet en tilhenger å reise til sin fars begravelse og han forbannet et frukttre for ikke å bære frukt, selv om det var utenfor sesongen for at treet kunne bære frukt. Og ikke minst kjenner vi til tilfellet der en rik mann vil bli en følger av Jesu, og Jesus krever av ham at han skal selge alt han eier og gi rikdommen til de fattige, og først når han kun eier en kjortel, en vandringsstav og et par sandaler, kan han følge Jesus. Dette viser oss at Jesus også kunne være irritabel og alt for streng.

Jesus kunne også etter min mening ha vært mye tydeligere når det gjelder å påpeke at selv om hans idealer var meget høye, og han selv ville vende det andre kinnet til når han ble angrepet, så aksepterer Gud fullt ut at vi forsvarer oss. Jesus stod for det guddommelige ideal, og hans egen idealisme og gudegitte evne til tilgivelse medførte at hans selv fullt ut praktiserte de guddommelige idealene. Men det vanlige mennesket, vi som ikke har Jesu altomfattende guddommelige tro, kan selvsagt ikke forventes verken å gi fra oss alt vi eier til fattige eller å stå stille å se at vår familie blir utsatt for vold og lemlestelse uten å gripe inn, eller selv la oss bankes opp uten å løfte en finger. Vi kan ikke alle være kopier av Jesus. Han var ekstraordinær, han levde som Gud ville gjort om han var inkarnert på jorden. Men Jesus var ikke Gud – han sier igjen og igjen i evangeliene at han er Guds sønn – altså at han var skapt av Gud. Men det er vi jo alle, og dermed er Jesus vår bror. Og Jesu prinsipp kan vi alle etterfølge ved at vi kun forsvarer oss og ikke søker hevn ved selv å angripe. Det er en meget grunnleggende forskjell på selvforsvar og ren hevn.

Til slutt må jeg få si at selv om jeg anser visse historiske personer for å være gudesendt, så betyr ikke det at jeg tror at de er guddommelige på noen annen måte enn alle oss andre. Vi er alle Guds utsendinger, i realiteten, og hver og en må finne sin egen vei. Men noen har altså påtatt seg å reformere menneskenes tro, tror jeg. Men det betyr ikke at de er ufeilbarlige. Utgangspunktet kan ha vært det beste, men selv en utsending fra Gud kan feile grovt og selv begynne å kjempe FOR det han/hun egentlig var sendt for å motarbeide! Mørkets makt er enorm, og vi kan alle bli slave av mørket om vi først slår inn på den veien. Luther og Muhammed er begge eksempler på at selv en utsending fra Gud kan feile grovt – svært grovt i Muhammeds tilfelle. Guds utsendinger er ikke på noen måte unntatt fra mørkets fristelser, og som regel har deres liv blitt en blanding av lys og mørke, og noen ble rene mørkets forkjempere, som Muhammed i den siste delen av hans liv. Men han rakk også å bringe noen gullkorn i den spirituelle delen av hans liv – som f eks at Gud er EN og ikke tre slik de tradisjonelle kristne tror.

Men hva med Satan og andre onde krefter – eksisterer de? Mitt svar på det er et ubetinget ja. Men selv om det skjer mye ondt og grusomt i verden, så viser alle statistikker at verden går stadig fremover på alle viktige områder. Mange tror ikke dette, men det er en realitet: Mindre fattigdom, mindre analfabeter, færre som sulter, færre konflikter, færre kriger. Dette viser statistikkene. Vi må ikke la islamistenes grusomheter eller klimahysterikernes undergangsfilosofi få oss til å tro at verden snart går under! Kloden er under beskyttelse og kan aldri gå under. Noe har skjedd i den åndelige verden, som har svekket mørkets makt. Djevelen har laget opptegnelser for grusomme hendelser i lang tid fremover, men menneskene viser stadig større motstandskraft mot at de inntrer. Og gode krefter er inkarnert for å hjelpe oss. Les mer om dette i min bok «Vandre mot Lyset – en guddommelig åpenbaring i vår tid».

Jesus har definitivt levd. Og hans misjon var den aller største – å lære oss om den sanne Gud. Om Jesus kun hadde vært en tilfeldig person som interesserte seg for religion, så ville han ha vært glemt for lengst. Men Jesus satte et avtrykk etter seg i verden, som preger millioner av mennesker selv i dag. Og for meg er han det ypperste eksempelet på et menneske som levde i (nesten) fullkommen harmoni med de guddommelige verdier. Vi andre får gjøre så godt vi kan!

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.