En påstand er sann dersom den er i overensstemmelse med virkeligheten.
Dette har vært den vanlige oppfatningen av sannhet gjennom tidene, og denne oppfatningen har vært grunnleggende både for utviklingen av vitenskap, teknologi og økonomi de siste århundrene. I vår postmoderne tid har synet på sannhet endret seg. Den har blitt relativ og din «sannhet» er ikke lenger min «sannhet».
Bertrand Russell
Uten et ytre forankringspunkt (virkeligheten) er diskusjon og argumentasjon blitt vanskelig. Forklaringer basert på henvisninger til virkeligheten blir ofte sett på som forsøk på forsvare en privilegert posisjon. Diskusjoner blir dermed preget av moralsk fordømmelse og utskjelling. Filosofen Bertrand Russell advarte mot denne utviklingen. Når sannhet ikke lenger er overenstemmelse med virkeligheten, er det makt og til syvende og siste vold som avgjør debattene med kollaps av samfunnet som følge.
Evighetsmaskiner
Vitenskapens fremskritt følger av at uavhengige forskere tester ut nye hypoteser mot virkeligheten. Hypoteser som samstemmer med virkeligheten består som teorier og danner grunnlaget for nye hypoteser. At forskere er uavhengige, er viktig, for ellers er det lett å havne i en konsensusboble med manglende fantasi for nytenkning. Tilsvarende er teknologisk utvikling umulig dersom ikke nye oppfinnelser er tilpasset virkeligheten. Det er for eksempel umulig å konstruere evighetsmaskiner.
Les også: Katowice – klima – og virkeligheten
Den økonomiske utviklingen de siste to hundre årene har også vært forankret i virkeligheten. Uavhengige entreprenører tester ut nye ideer på markedet. Gjennom profitt eller tap koordinert av prismekanismene som rommer en enorm mengde informasjon om menneskers faktiske behov, avklares det om en ide (vare eller tjeneste) er salgbar. Uten prismekanismenes koordinerende funksjon ville økonomisk utvikling vært umulig. Prismekanismene representerer den del av virkeligheten der alle menneskers kjøp og salg foregår.
Ovenstående viser at den historiske utviklingen til nå har vært basert på virkeligheten som dommer. Forskere, oppfinnere og økonomiske aktører som historisk ikke ville innrette seg etter virkeligheten, ble automatisk marginalisert og måttet finne seg noe annet å gjøre for å overleve. Men dette ser ut til å være i endring. Postmoderne oppfatninger av sannhet som relativ, har åpnet nye nisjer hvor nye «vitenskapelige» retninger blomstrer. Eksempler inkluderer kjønnsforskning og identitetsforskning. Også noen harde vitenskaper som klimavitenskapene er delvis i ferd med å bevege seg inn i postmodernistisk tenkning. Det etableres til og med postmoderne matematikk.
Over tid vinner virkeligheten. Det går ikke an i det lange løp å bygge et samfunn på ideer som bryter med fysiske og økonomiske lover. Men på kort sikt er det mulig for postmoderne ideer å bestå med potensielt omfattende skader til følge, og den senere tid har vi sett en betydelig oppblomstring av ideer uten forankring i virkeligheten. Under vil jeg spekulere i grunner til dette.
Kjønnsforskning
Den viktigste grunnen til postmodernismen gjennomslagskraft tror jeg er myndighetenes finansiering av utdannelse gjennom beskatning av folket. Denne beskatningen ville ikke vært mulig uten den økonomiske veksten de sist to hundre årene med enorm og potensielt skattbar velstand til følge. Det er kanskje spesielt på universiteter at nye ideer dukker opp. Jeg finner det usannsynlig at etterspørselen etter studier innen kjønnsforskning, identitetsforskning eller mye av klimavitenskapene ville vært særlig stor dersom studentene selv måtte betale for sine studier. Men med offentlige universitet er det ikke til studentene, men til myndighetene at universitetene må henvende seg for å finansiere undervisning og forskning. Det skjer dermed en frikobling av fagene fra virkeligheten representert ved studentenes faglige behov slik de ville vært dersom skattefinansiering av utdanning var minimal. Postmoderne moter og følelser blir viktige for finansieringen.
Generelt er det slik at alle ideer og aktiviteter som skattefinansieres, er beskyttet mot virkeligheten for en tid. At penger i dag er fiatpenger (papirpenger) og ikke lenger er koblet til handelsvarer som for eksempel gull, har gitt myndighetene ved hjelp av inflasjon tid til å forlenge beskyttelsen mot virkeligheten. Stadig flere er i dag offentlig ansatte, og mange private bedrifter lever av å betjene det offentlige. Flere og flere lever derfor i skattefinansierte bobler hvor virkeligheten har liten innflytelse. Sannhet som overenstemmelse med virkeligheten mister slagkraften den av nødvendighet hadde tidligere. Følelser og moralsk harme styrer «sannhetene» som forvaltes av myndighetene.
Sannhet frikoblet fra virkeligheten ser vi på mange områder, men i dag er dette særlig tydelig når det gjelder migrasjon og klima. Den nåværende migrasjonen ville vært umulig hvis den ikke ble opprettholdt av skatter. Det er vanskelig å se for seg at innbyggerne frivillig ville betalt for den migrasjonen som nå skjer. Vårt demokratiske system klarer ikke å fange opp dette misforholdet trolig delvis på grunn av politikere, journalister og intellektuelles frikobling fra virkeligheten betalt gjennom skatter.
«Klimariktige»
For klimavitenskapene gjelder noe lignende. Det aller meste av klimavitenskapene er betalt gjennom skatter. For å sikre seg finansiering til forskning blir det derfor viktig å holde seg innenfor den til enhver tid dominerende klimateorimote ofte på bekostning av reelle, uavklarte klimaspørsmål. Mange private aktører er aktive overfor myndighetene når det gjelder reguleringer og subsidiering av «klimariktige» varer og tjenester.
Så lenge skatter og inflasjon kan understøtte den postmoderne harme på det ene området etter det andre, er jeg dessverre pessimist når det gjelder framtiden. Men noen land har kommet lenger enn andre i sin postmoderne utvikling og vil derfor kollapse først (Sverige?) og kanskje føre til realitetsorientering i andre land. Her til lands kan vi håpe på at det ikke blir oss som kollapser først.