Fremskrittspartiet har vært i regjering i flere år nå. Hvor vellykket det har vært er det nok delte meninger om.
Mange er skuffet over at Frp ikke har klart å innfri valgkampløfter, mens noen synes de har fått til mye og er fornøyd.
Vi vet at Frp ikke kan få igjennom mye av sin egen politikk i regjering. De kan imidlertid få igjennom noe. Det synes feks. Sylvi Listhaug er bedre enn å være i opposisjon. I intervjuet hun gjorde med Resetts redaktør, Helge Lurås, sier hun at det er bedre med en hånd på rattet og være med på styringen enn å være i opposisjon og ikke få igjennom noe som helst.
Her er det gode argumenter både for og imot. En samarbeidsregjering som består av så forskjellige partier som Høyre, Frp, Venstre og nå også Krf, vil alltid være bygd på et kompromissgrunnlag. Det må svelges kameler så det holder etter for alle de involverte, men det er Frp som har mest å tape på et slikt samarbeid, siden de har den politikken som skiller seg mest ut fra de andre. Ergo må de svelge de største kamelene og gå med på de mest ydmykende kompromissene.
For det er riktig som Sylvi sier. I regjering har man ihvertfall en liten mulighet til å påvirke retningen så lenge det er en flertallsregjering. Hvorvidt Frp vil vokse på dette eller ei, er vanskelig å si, men partiet som før var like bannlyst av de andre som det Sverigedemokratene er i dag, har ihvertfall blitt godtatt som et stuerent parti på den borgerlige siden i norsk politikk og oppfattes ikke lenger blant flertallet i Norge som et høyreekstremistisk parti.
SV gikk igjennom den samme renselsesprosessen med sin tid i den rødgrønne regjeringen. De fleste i dag oppfatter heller ikke SV som et venstreekstremistisk parti. Den æren tilfaller i dag Rødt og MDG. Så en tid i regjering hvor man må ta ansvar og ikke lenger bare kan sitte og kritisere alt og alle, gjør godt for seriøsiteten for partiene, men kanskje ikke like mye for oppslutningen. Det er en ganske vanlig tendens at partier i regjering vil miste oppslutning mens de som er i opposisjon gjerne øker sin.
Vi ser dette klart også nå. Regjeringspartiene sliter kraftig, mens SP og venstresiden vokser kraftig. Med et unntak for AP. De har mer eller mindre utspillt sin rolle som arbeidernes parti, og har med dagens ledelse ingen utsikt til bedring heller. Når Gro Harlem Brundtland mener Hadia Tajik ville blitt en god statsminister, så bør jo alarmklokkene ringe.
Hvis Senterpartiet hadde gått tilbake til borgerlig side og vært villige til å samarbeide med Frp, så kunne man ha kuttet ut Venstre og KrF fra regjeringen og heller hatt en Høyre, Frp og SP regjering som virkelig kunne ha levert god borgerlig politikk. Venstre og KrF er bremseklossene slik det er nå. Ledelsen i Venstre har ingenting på borgerlig side i norsk politikk å gjøre. Ropstad i KrF derimot, står for en linje som nok kunne ha passet inn der, men han sliter med et parti i oppløsning og splittelse.
I og med at Norge er delt på midten i en sosialistisk og en borgerlig fløy så vil det alltid være misnøye uansett hvilken regjering man har. Partiene seg imellom kan nok komme opp med kompromisser, men det kan ikke velgerne. Som velger stemmer du på det partiet som står for den politikken du er mest enig i. Det er også det du forventer at det partiet vil levere ved en eventuell regjeringsdeltagelse. Men det er altså ikke så lett siden flere partier må samarbeide for å kunne få til flertall.
Løsningen blir at alle må få litt og alle må gi litt, både på sosialistisk og borgerlig side. Men det vil både være vanskelig og en utakknemmelig jobb å gjøre. Velgerne vil alltid at alt skal gjøres slik de selv mener er best. Vi sitter alle med hver vår fasit på hvordan ting burde vært gjort.