Under tysk okkupasjon lærte vi nordmenn ganske raskt om slike. Nemlig dem som samarbeidet med Nazistene, overløperne til fienden, Quislingene.
Slike ble gjerne også omtalt som fedrelands- eller landssvikere, en lite ærefull profesjon. I vår nyere tid kritiserer jeg de mange tilsvarende uforstandig som politisk og ellers undergraver norsk suverenitet, vår kultur, vår trosfrihet og vår gamle frimodighet.
Samt, det ekstra bekymringsfulle, vår ytringsfrihet som nå av dagens paniske myndigheter svekkes. Farlig det for et demokrati basert på ytringsfrihet, som det må kjempes for. Det gjør seg nemlig ikke helt av seg selv.
Rikspolitikerne er på kollisjonskurs med oss folket gjennom et Storting nå bemannet med karriere-opptatte selvsentrerte tildels unasjonale broilertyper. Fordi oftest har de gått gradene, og det tar tid gjennom lokale partilag og organisasjoner som AUF.
Og slik er de blitt rimelig underdanige og/eller politisk «kvernet» før de har nådd Stortingssalen. Mens i tidligere tider var det folk fra «gølvet» og fra det private næringsliv som gjerne først, og slik gjennom praktisk livserfaring hadde markert seg. Som derfor kunne stå opp langt mer uavhengig uredd og selvstendig, altså med skarpe meningers mot.
Konsensusfelleskapet med folk som Erna og Støre er blant dagens fedrelandssvikerne, våre nye og farlige «kollaboratører» til landets fortapelse, spør du meg. De tar den brede letteste vei, de underlegger oss EU/EØS og FN og allslags internasjonale konstellasjoner. De lar seg rive med og/eller «diktert» av tidens emosjonelle godhetskultur, en-verden myten, alles venn og ingens fiende. Dette intetsigende gjelder sågar med totalt fremmede tildels kriminelle og andre som med forakt tildels hat er imot oss som bygget landet. De utviser knapt oss respekt, de forlanger og fortrenger oss på allslags urimelighetenes, ja utakknemlighetens måter.
Jeg burde kanskje skynde meg å få dette på trykk før politikerne med påstand om selvbeskyttelse fratar meg mitt direkte snakk. For i selvforsvar, ikke som angrep, tar jeg til orde for å fremme at vi gradvis bit for bit presses på defensiven med her tenkes hva vi offentlig korrekt kan si og mene. Da inviterer myndighetene folket til undergrunnsaktiviteter, ja til samfunnssprik på en ekstra farlig måte, det helt motsatte av Støres «Sterkere fellesskap».
I Norge har vi troll, dere vet dem som sprekker i åpent dagslys. Det gjør debattanter også helt automatisk når de går over anstendighetsstreken. Men se, ytringsfriheten er faktisk selvregulerende så lenge våre myndigheter ikke tukler med den. På engelsk heter det «leave well alone» som på norsk blir til, ikke forstyrr hva som allerede fungerer.
De problemene Stortinget og politikerne har påført landet gjennom stor fremmedinnvandring er de advart mot.
Men som trassige eller uforstandige barn, de mener de vet best. Folket sa nei til oss EU-tilknyttet, både logisk og instinktmessig, kall det sunt bondevett til fordel for nasjonal selvråderett. Men politikerne skal stadig «fremheve seg selv» ved å finne opp hjulet på nytt heller enn å konsentrere seg om hva som tjener landet og oss beboerne.
Det trauste trygge var de valgt for, trodde gamle jeg, ikke til å «spekulere» i det ukjente eksperimenterende og spennende. Det siste må overlates til forretningsfolk og andre som satser egne penger og taper eller vinner på det. Statens penger er imidlertid fellesskapets penger som det nøkternt kun skal administreres for, ikke spilles med. Statens overskudd skal gi innbyggerne mindre skatt, bedre veier og infrastruktur generelt. Samt langsiktig nasjonalt forsvar, velferd og ikke minst pensjon.
Kall meg gammeldags.
Men spesielt Arbeiderpartiet har tenkt annerledes, det gjør EU også som vil tillate Europa rebefolket med mindre stridige trauste nasjonalister. For deres og EUs prosjekt og endemål er en Federal Union, et slags United States. Bare at det ikke er realistisk. Da USA ble tilflyttet ble alle amerikanere med en gang, i et nytt nærmest ubebodd land det vil si i forhold til dets store land resurser. Europeerne tok med seg kristendommen til Amerika, en vesentlig fellesnevner selv om ikke alle var like troende. Mens EU nå vil smelte oss sammen ved import av totalt fremmede og med en helt annen og voldelig religion.
Det skjæret i sjøen ble taktisk fortiet.
For Arbeiderpartiet trengte nye velgere for å opprettholde sin makt. Til det trengtes fattige «offer» det vil si noen de kunne gjøre avhengig «av seg selv» og deres ufattelige omsorg – så stem på oss. Så enkelt, påståelig. Men slikt måtte tildekkes gjennom pretendert godhet, og ikke gjennom bruk av egne penger, nei på basis av hele fellesskapets midler. Med argumentet at det skyldte lille «vi» verden for å redde den. Og denne «godhetsrusen» den ble godt fremhjulpet av de sosialistiske medløperne i media – samt den raskt diskonterte oljerikdommen fra omtrent 1970 av.
Men da Berlinmuren falt i 1989 fikk sosialistene et problem: Tvillingbroren kommunismen mistet sin troverdighet og sosialismen måtte skynde seg å få en ny og ekstra fot å stå på. Løsningen var like enkel som genial, de «ble» ihuga globalister og vips var hele verden deres anliggende.
Det hele ble solgt inn som noe «vi rike» skyldte de fattige massene i Afrika – selv om Norge ikke hadde vært en koloniserende makt i det hele tatt. Og EU var helt topps for Arbeiderpartiet, for det opereres mest av sosialister og globalister i felleskap. At de borgerlige ikke så tegningen tyder på stor arrogant selvgodhet.
For utopien om et forenet Europa den «bet» også Høyre på, preget av påståtte handelsfordeler. Men de glemte folket og den viktige nasjonale limen da de støttet Gro Harlem Brundtlands EU gjennom EØS tilknytningen. Den «smarteste» var Gro, hun fikk innvandringen skikkelig igang. Etter henne var sosialistene, også alle dem systematisk utplassert overalt i statsapparatet, klar for import av de mange velferds-til-lokkede fremmede som selvfølgelig raskt ble utstyrt med norske pass – et verdifullt statsborgerskap uten hverken motytelse eller betingelser. Slik ble de fremmede raskt til hva de var ment til å bli, velgerkveg. Bare at man skal være forsiktige med hva man ønsker seg.