Jeg skal på selskapsreise til Kina 13.-23. april.
Når jeg forteller det til dem jeg møter, spør de «hvorfor til Kina?».
Jeg reiser dit fordi Kina inneholder 20 % av jordens befolkning.
Og fordi jeg vet så vanvittig lite om Kina.
Noen av mine venner har sendt meg artikler og tipset meg om bøker.
De prøver jeg å sluke. Jeg skal være forberedt på masse inntrykk.
Kona mi er mye flinkere enn meg. Hun er mer skoleflink, husker mye mer,
leser mye mer og forstår mye mer. Vet mye om Kinas historie.
Ellers har jeg nådd en så høy alder, og blitt så moderne, at jeg sier til meg selv:
Senk skuldrene. Ikke ha for klare forventninger. La ting tale for seg selv.
Kona skylder på Kina
Men så har jeg tenkt at turen kanskje ikke blir noe av. Det er så mye føss med visum. Jeg skylder på arrangøren. Arrangøren skylder på visumkonsulenten.
Kona mi skylder på Kina.
Jeg legger skjebnen min i arrangørens hender. De skal jo tjene penger på meg,
men det må vel være en grunn til at de vil gjøre det ved å ta meg med til Kina?
Hvorfor akkurat Kina?
Vi de fortelle meg det samme som står i alle brosjyrene? Er denne reisen som alle andre, stinn av eldgamle severdigheter, avbrutt av shoppe- og festeutflukter? Og måltider som liksom er lokale eller nasjonale, men likevel filtrert gjennom vestens moderne intoleranser?
Eller er poenget at det står det krefter bak, som ønsker å formidle andre holdninger om Kina, enn det som preger offentligheten og folk flest her i Norge i dag?
Min gode og bereiste venn og kollega Horst har et langt liv bak seg som teknisk ekspert med høy kompetanse, rundt om i hele verden. Han er nøktern, og sier at jeg ikke kommer til å bli overrasket. Det er pengene som styrer, der som her. Alle trenger noe å leve av. Politikken er underordnet.
Jeg drømmer jo om å droppe ned på en kafe, innlede en hyggelig samtale med en kineser eller kineserinne som kan litt engelsk, og greie å kommunisere – med all slags mimikk – slik man kan gjøre mennesker imellom – når kjemien stemmer.
7 milliarder
Presisjonsnivået behøver ikke å være så høyt. Det viktigste er at man gir hverandre, som 2 mennesker av 7 milliarder, et lite inntrykk av at man liker hverandre.
Men da sier du: Jamen dette er litt uinteressant. Du vet jo ikke om det denne kineserkvinnen uttrykker – og kanskje mener – om det er representativt i det hele tatt. Kanskje hun er betalt for å forvirre? Kanskje det gir deg illusjoner som er helt skivebom? Iallfall hvis du er ute etter en virkelighet i nærheten av en slags politisk og kulturell forståelse?
Jeg viker unna for din pessimisme og sier at det er nettopp denne skepsisen, disse fordommene, disse nedarvede mytene om Kina, som jeg er omgitt av i Norge, det er treffsikkerheten i disse jeg er spent på å utforske når jeg reiser til Kina.
Min styrke er ikke detaljene. Der vil jeg alltid tape. Men jeg har en sterk intuisjon, som fanger opp en slags helhet. Og den tror jeg på. Det å finne en slags nasjonal sjel. Noen kaller det for nysgjerrighet og interesse for folk og land som er annerledes, langt borte, ofte med en annen hudfarge. Jeg tror fortsatt på at denne mangelen på skepsis til andre folk – kan være et kall.
Disse spørsmålene vil jeg rapportere om hjem til Norge. Til dere som vet like lite om Kina som jeg. Og tenker at jeg kanskje kan komme borti noe rart.
Men jeg tror det som blir mest spennende er hvordan de ukjente menneskene jeg reiser sammen med, opplever denne reisen. Hva slags mennesker fra Norge reiser på selskapsreise til Kina, og hvordan reagerer de på det vi får oppleve? Hvordan opplever jeg min reisevenner?