Maos gedigne portrett ruver over inngangen til Den himmelske freds port. Foto: Erik Johansen / SCANPIX .

Flyreisen til Kina via Helsingfors med Finnair viste at skandinaver er flinke forretningsfolk. Flyplassen i Helsingfors er en effektiv melkeku for de som lever av turisme og teknologiutveksling mellom øst og vest.

Min sønn med kone og gutt 2 år kom på toget underveis til Gardermoen. Han er teknolog og skal til Japan og teste teknologisk dings. En kontrast til min oppvekst i nøysomhet etter krigen. Uten dingser. Med fjernhet til Østen. Nå besøker jeg Kina.

Les også: Olje Olesen skal på tur til Kina – reisebrev 1

Vi blir fort dus med reiseleder på Gardermoen. Han ordner opp da vi blir bedt om å betale flysetet en gang til.

Den første av de andre i reiseselskapet jeg hilser på er araber. Selv om han ikke har vært i hjemlandet sitt. Han er adoptert.

Han sier at det mest typiske med Kina er at det ikke er lov å mislykkes. Det finnes ingen unnskyldning. Det kan ikke forklares. Du må bare ta konsekvensene.

På flyplassen i Helsingfors er det mest koreadialekt, og også bak sushidisken.

Peking
Reiselederen ble plutselig syk da vi skulle gå av flyet i Peking. Måtte hoppe av (jobben) før vi landet. Men vi fikk ny guide dagen etter. Den første havnet på Pekings dyreste hospital.

Reiseselskapet tryllet umiddelbart frem den nye guiden, som var svensktalende kineser.

Vi lærte at bystyret hadde bestemt at Peking med sine 25 mill. innbyggere kunne ha maks 6 mill. biler. Nå har de 5.9. Resten blir trinnvis fordelt med loddtrekning uten ansiennitet. Bortsett fra dem som kan kjøpe et skilt for kr. 80.000.

Hver femte fotgjenger i Peking har munnbind. President Xi sier at det er industrien som forurenser, men han har flyttet industrien ut av byen. Sies det.

Ifjor kom det 200 dager med blå himmel i Peking. Byen er full av grønne lunger. Likevel masse masker å se.

Himmelske freds port
Vi besøker den Himmelske freds port. Foran plassen der Mao proklamerte republikken i 1949. Senere besøker vi den forbudte by. Som rommer keiserens bolig under 4 dynastier frem til 1912. Der ble vi forferdet av historiene om kvinnenes konkubinetilværelse. Som riktignok ble avsluttet med at keiserens favotittkonkubine overtok styringen og regjerte som keiser i de siste 50 årene av dynastiperioden.

Til nå har jeg ikke hatt noe forhold til kinesiske enkeltpersoner. Min drøm om kafehygge med ukjente er langt borte. Måten jeg begynner å forholde meg til reisefølget er å diskutere hvor mye vi skal gi i tips.

Neste brev må jeg fortelle om disiplinen, den kinesiske muren og at mine reisevenner senker skuldrene.

Blir de interessante på grunn av sine liv, sine reiser eller på grunn av reisebrevskriverens fanatiske leting etter spenning?