Ett av den vestlige sivilisasjonens selvutslettelsesprosjekter, er den stadig større avstandstagningen til den kristne tro.
Hatet mot kristendommen har økt og ikke minst er det rettet angrep mot sentrum i den kristne troen, nemlig mot kristendommens budskap om forsoning og frelse.
Det er det budskapet som vi nå skal markere under påskehøytiden. Vi skal minnes at Guds Sønn, Jesus Kristus lot seg korsfeste for å ta på seg dommen for menneskehetens synder. Det var hans egen Far som lot dommen rammen Sønnen for at menneskeheten skulle gå fri. Jesus død på korset var en stedfortredende straffelidelse. Hele dette budskapet blir i kristen teologi kalt for – Ordet om korset. Dette budskapet er under sterke angrep.
Årsakene til det er mange. Ordet om korset er det budskapet som verken Satan, Guds erkefiende, de onde åndene som er Satan sine tjenere, denne verdens mennesker eller vår falne natur tåler. Ordet om korset vekker motsigelse og spott. Slik har det alltid vært og slik vil det alltid bli. Men det er en liten flokk på jorden som Jesus Kristus kjennes ved og som elsker dette budskapet og klynger seg til det som sitt eneste håp. Ave Crux, spes Unica. Hill deg kors, mitt eneste håp.
Ordet om korset er en total dom over menneskets egenrettferdighet og strev om å kunne fortjene Guds nåde ved egen kraft. Ordet om korset setter alle menneskelige anstrengelser om å oppnå frelse, totalt til side. Derfor vekker dette budskapet den sterkeste motstand i det syndige, egenrettferdige og religiøse mennesket. Mennesket falne og syndige religiøsitet har ikke bruk for dette budskapet og kaster det fra seg som noe tåpelig og uinteressant. Slik var det på Jesu tid og slik er det i dag. Apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint:
«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» (1 Kor 1,18). Ordet om korset deler menneskeheten i to grupper. De som blir frelst ved å klynge seg til dette budskapet og de som tar anstøt av det og går evig fortapte.
Ordet om korset var under angrep under aposteltiden. Ordet om korset kunne bli svekket av veltalende predikanter som satte sin ære i å forkynne evangeliet med vise og briljante ord. Paulus fryktet denne falske og menneskedyrkende holdningen. På denne måten ville Kristi kors tape sin kraft (1 Kor 1,17). Vi må merke oss hva han sier her. Stoler vi på våre mere eller mindre store talegaver når vi skal forkynne Ordet om korset, vil selve Kristi kors tapte sin kraft til frelse.
Ordet om korset var under angrep fra jødene som tok anstøt av budskapet. For de fleste jøder var det umulig at Gud hadde en Sønn som var av samme vesen som Ham selv, og at denne Sønnen kunne bli hengt opp på et kors til spott og spe. De tenkte at forbannet er hver den som henger på et tre.
Ordet om korset var under angrep fra judaistene som rett nok ville være kristne, men med ett viktig tillegg. Alle som trodde på Jesus Kristus som Messias måtte i tillegg la seg omskjære og holde hele Moseloven. Ordet om korset var ikke nok. Det var en god begynnelse, men skulle det bli helt fullkomment så måtte en kristen under loven i tillegg.
Ordet om korset var under angrep fra hedningene som så på dette som tåpelige og vettløse menneskers påfunn. Ordet om korset var for dem en dårskap. Det var uten den visdom og verdighet som de traktet etter i sin dype forblindelse og falske intellektuelle hovmod.
Og slik har det fortsatt opp gjennom historien. Det har hele tiden stått kamp om dette budskapet. Ordet om korset er ikke blitt tålt. Det har dukket opp ulike læresystemer om Ordet om korset opp gjennom kirkens historie, men den sanne kirke har bevart fylden av korsets ord.
Ett av de farligste angrepene på ordet om korset, har kommet fra den antikristelige religionen islam. Den falske profeten Muhammed har bortforklarte Ordet om korset ved å hevde at Jesus Kristus kun var ett menneske. Rett nok var han en profet, men han var ikke Gud. Han ble heller ikke korsfestet. Koranens sier:
«Se, vi har drept Messias, Jesus Marias Sønn, Allahs sendebud! Men de drepte ham ikke, og de korsfestet ham ikke, men det fortonetseg slik for dem. De som er uenige med ham, er i tvil med hensyn til dette. De har ingen kunnskap om det, men følger formodninger. De har ikke drept ham med sikkerhet. Tvert imot, Allah har tatt ham til Seg, Allah er mektig, – vis.» (Sure 4,156)
Koranen formulerer det slik at det så ut som om Jesus Messias ble korsfestet, men han ble det i virkeligheten ikke. Koranens ord er et demonisk angrep på menneskehetens eneste vei til frelse, men det skremmende er at mange synes at det Koranen sier er mer «fornuftig» og «naturlig» enn det Bibelen sier. Koranens angrep på Jesu frelsesverk vil komme til å lyde stadig sterkere i vår tid.
I de siste tiårene har angrepene på Ordet om korset blir intensivert i en enorm og meget skremmende utstrekning fra mennesker som kaller seg kristne. Det er som Satan selv raser ved forførende teologiske høyskoler, akademier, seminarer og løgnkirker.
La oss se kort på noen uhyggelig trekk fra samtiden. Dr. theol Arne Helge Teigen skriver i sin bok «Kors og frelse» (2016) at det i vår tid rettes kritikk mot at Jesus Kristus bar straffen for menneskenes synder. Denne kritikken kommer ofte fra høyt utdannende og produktive teologer, pastorer og ledere. Brian McLaren (1956-) er en av disse.
Han har beveget seg fra et konservativt teologisk standpunkt til et liberalteologis syn. Han forkaster at Jesus Kristus døde en stedfortredende død for våre synder. Han går så langt at han antyder at den læren er uttrykk for guddommelige barnemishandling (divine child abuse) (s.27).
McLaren har konkludert med at Jesu død var meningsløs. Det samme gjør McLarsens nære medarbeider Tony Jones (1968-). Begge avviser arvesyndslæren og nødvendigheten av at Jesus Kristus sonte denne. Jones hevder at Gud ikke er vred over synder og at det heller ikke finnes noen dom over synder.
Feministteologen Rita Nakashima Brock (1950-) går så langt at hun hevder at læren om stedfortredende soning legitimere vold og overgrep mot barn og kvinner. Hun hevder at Andres Behring Breivik var en kristen terrorist hvis ugjerninger er en konsekvens av den voldelige guden som dyrkes i konservative kristne miljøer (s.37).
Arne Helge Teigen viser også til at professor ved Menighetsfakultet i Oslo, Jan-Olav Henriksen, fornekter Jesu stedfortredende straffelidelse for vår synd. Han er en meget sentral preste- og teologilærer ved det fakultetet som i sin tid ble reist for nettopp å bekjempe slike synspunkter som han har gjort seg til talsmann for.
Men vi som tror at hele Skriften er Guds ord, vi forkaster disse formene for vranglære (Gal 1,8-9). Vi holder oss til den læren om forsoningen som vi finner i de kanoniske skriftene i Det gamle og Det nye testamentet
Bibelen lærer med all tydelighet at den mørke bakgrunnen for forsoningsverket var syndefallet og med det syndens vesen, makt og konsekvenser. Vår synd satte et avgjørende skille mellom oss mennesker og Gud. Synden brakte med seg skyld og gjeld overfor Gud. Det er Gud som gjør synden til et problem for oss. Gud tåler ikke synd! Han måtte reagere med vrede mot den. Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender. (Hebr 10,31)Det er svaret på hvorfor Jesus måtte dø for oss. Synden vår måtte det betales ett offer for.
Synden måtte sones med det størst tenkelige offer. Offeret måtte være fullkomment i alle deler. Det var derfor Guds egen Sønn måtte ofre seg for oss på Golgatakors. Korset var den eneste frelsesmuligheten. Hadde det vært en annen vei, ville Gud har valgt denne, men det var ingen annen vei. Denne ene veien var så ufattelig tung for Jesus Kristus. Tenk på den forferdelige tortur han måtte gjennomgå. Men hvorfor gikk han korsets vei for meg? Svaret kan bare formuleres slik: Hans grenseløse og ufattelige kjærlighet til en fortapt menneskeslekt.
Budskapet om Kristi frelsesverk på korset er derfor hovedbudskapet i Bibelen. Da Paulus kom til Korint forkynte han ordet om korset. «For jeg ville ikke vite av noe iblant dere, uten Jesus Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2,2). Dette budskapet ble de frelste ved! «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft»(1 Kor 1,18). Kristi verk på Golgata viser hva Gud har gjort med vårt største problem, synden. Jesus betalte straffen for våre synder på korset. Det er det vi kaller for forsoningens budskap.
Et sentralt ord om forsoningen i Det nye testamentet er følgende: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud» (2 Kor 5,21).
Det viser at Jesus Kristus er vår stedfortreder. Han hadde ingen personlige synder som han selv måtte dø for. Men han bekjente seg ansvarlige for våre synder, og disse våre synder døde han for. Dette ansvaret tok han på seg da han ble døpt av Johannes i Jordanelven. Han ble nemlig døpt til våre synder. Derfor sier Døperen Johannes om han dagen etter dåpen: Se der Guds lam, som bærer verdens synd.(Joh 1,29).Han bar våre synder på sitt legeme, og han bar dem opp på korset. Han bar dem til dommens sted. På Golgatakors traff Guds dom Jesus Kristus i vårt sted.
Dette budskapet burde den vestlige verden vendt seg tilbake til og æret som sitt mest dyrebare eie.