Langfredag er på mange måter årets tristeste dag, ikke bare for de religiøse som sørger over Jesus Kristus og lidelsene hans på korset.
På det helt banale nivå er langfredag en dag hvor alt er stengt. Er kjøleskapet tomt for øl, så må du bare leve med det. Jeg har minner om en langfredag i studietiden, hvor jeg var tom for mat, øl og snus, jeg hadde ingen penger hverken på banken eller i kontanter, og jeg var helt alene i Trondheim. Til og med kaffe var det lite av.
For å få tiden til å gå uten andre stimuli skrudde jeg på TV, der viste de en gammel sort-hvitt utgave av Anne Franks dagbok. «God stemning» med andre ord.
Men strengt tatt handler langfredag om en av de viktigste begivenhetene i det som vi kan kalle den vestlige sivilisasjons historie. Man trenger ikke tro på Gud for å ha empati med en korsfestet snekker fra Betlehem.
Jesus er for meg en filosofisk skikkelse, siden jeg ikke er religiøs. For meg symboliserer korsfestelsen det ultimate offer, en selvpåført ydmykelse og en enorm tro på og kjærlighet til mennesket.
Korsfestelse er en av de mest brutale måter å henrette et menneske på. Det er noe med å henge hjelpesløst og fastspikret, med store smerter, og oppleve at fuglene spiser øynene dine mens du fortsatt er i live. Jeg har ikke særlig sympati med en Gud som ofret sin sønn på denne måten. Men jeg har stor respekt for Jesus som aksepterte sin oppgave, selv om han kjente på både egen frykt, andres svik og den dype tvil.
Korsfestelse var en ydmykende straff som passet for slaver. Når Spartacus endelig ble beseiret ble veien mot Roma til en gigantisk allé av korsfestede slaver og gladiatorer. General Crassus beordret at avstanden mellom de korsfestede ikke skulle overstige tretti meter. Man anslår at 20.000 ble korsfestet etter ordre fra Crassus.
Jesus var en radikaler av beste sort. Ikke som moderne radikale, de som sier de elsker fattige, men egentlig bare hater de rike. Jesus elsket virkelig de som var aller nederst på rangstigen, så fremt de var villige til å angre sine synder og endre sin livsførsel.
Den som er uten synd kan kaste den første sten, sa Jesus. Dette er en mektig idé som virker helt glemt i det samfunnet vi må utholde. Det er ingen grenser for fordømmelser fra alle kanter. Særlig venstresiden preges av en selvgod skinnhellighet som er sjokkerende usympatisk. Arrogant hevder de at de vet alt, og har definisjonsmakten på hva som er et godt menneske. Det er som et speilbilde av Sokrates. Trædal & co er som Sokrates fra bakvendtland, de vet alt.
Men også på høyresiden finnes det utallige eksempler på snobberi, nedvurdering av andre mennesker og fremhevelse av sin egen verdi. Selvkritikk og selvransakelse burde blitt et fag på skolen.
Kapitalismen har groteske utslag, som merkehysteri, mobbing av folk som ikke har dyr nok mobiltelefon og latterliggjøring av det folkelige, som charterturister eller de som tilbringer sommeren på campingplasser.
Når slik latterliggjøring og nedvurdering av folket kommer fra folk med leppene fulle av kjemiske stoffer og nyopererte kroppsdeler som drikker champagne på kreditt og aldri har hatt en jobb, så er det ille nok.
Men når det er våre «ledere» som uttrykker slikt hat mot de som nekter å være mentale slaver, så tror jeg Jesus mener at vi må ta den kampen selv, uten hensyn til de konsekvensene det kan ha for oss. For hvis man fortsatt har et håp om en god fremtid kan man ikke la noen ubehageligheter stanse seg. Dette gjelder også for selverklærte pessimister som undertegnede: Man må ta opp kampen uansett om man tror det er håpløst. Det er et svært lite offer sammenlignet med hva Jesus måtte gjennomgå.
Så i dag skal jeg nyte påskesolen, og ta et glass rødvin for en opprører og forkjemper for enkeltmennesket. En nådeløs kritiker av maktmisbruk og snylting. En tidløs helt som fortjener sin unike plass i historien, uansett om han var Guds sønn eller ikke.
I dag minnes vi Jesus Kristus.