Illustrasjonsbilde. REUTERS/Ali Hashisho/File Foto

De er VÅRE barn, roper FN. De er våre statsborgere, roper venstresiden i norsk politikk. De er VÅRE unger, roper våre hjerter. Og våre hjerter blør virkelig over disse små. For de er like skjønne som andre unger, om de er 2, 4 eller 9 år gamle.

Hver på sitt eget troskyldige, smått utspekulerte vis. Nesten som den skjønne pelsdotten vi har labbende rundt oss på 4 bein, og som vet akkurat hvordan hun eller han skal få vilje sin. Uten sammenligning for øvrig.

Jeg har interessert meg for dyssosiale personlighetsforstyrrelser i mange år. På mer folkelig norsk, er dette psykopati. Kort sagt er psykopati kjennetegnet ved likegyldighet i forhold til andre, herunder også mangel på forståelse for andres følelser. Mangel på empati, og derved også mangel på innlevelsesevne i andres smerte. Mangel på medfølelse. Mangel på forståelse for sosiale normer; og mangel på evne til å se egen oppførsel i lys av samfunnets gjeldende sosiale normer.

Selvinnsikt
Til dette skremmende scenariet følger også at en diagnose innenfor dette spekteret, hos voksne, ikke  lar seg behandle innenfor det apparatet vi kjenner i dag. Forsterkende i dette følger at disse personene gjerne også har lav toleranse for frustrasjon, og lav terskel for utbrudd av aggresjon. Disse menneskene mangler selvinnsikt, de bebreider heller andre enn å se på sin egen adferd som kolliderende med samfunnet for øvrig.

Dette gjelder den voksne. Den med personlighetsforstyrrelser i «full blomst». Psykiatrien i dag er forsiktig med å sette disse diagnosene på unge mennesker. Nettopp fordi det ER en hard diagnose å få, og fordi unge mennesker KAN ha trekk som sammenfaller med dette, men der hjernens utvikling fremdeles er underveis, so to speak. Det KAN være snakk om en forsinkelse, en umodenhet som kan vokse bort. Blant annet vet vi at frontallappenes utvikling går sent, helt frem mot tyveårene. Og disse har blant annet med impuls og aggresjonskontroll å gjøre.

Klankultur
Jeg har lest mye om dette, gjennom mine sosionomstudier mange år tilbake, og gjennom min relativt nylige mastergrad i forhold til Psykisk helsearbeid. Jeg har sett en utvikling i samfunnet jeg ikke liker. Jeg kunne sagt jeg ikke forstår den, og jeg har selvsagt ikke den «innsidekunnskap» som ville gitt meg innside forståelse. Men jeg har lest tilstrekkelig til at jeg TROR jeg forstår. Og de sammenhenger jeg ser konturene av, gjør meg sterkt bekymret. Jeg ser sammenhenger i forhold til religiøs indoktrinering, i forhold til voldelige oppdragelsesmetoder, og i forhold til en patriarkalsk klankultur som sammen og fra tidlig alder hos disse barna gjør dem til en potensiell fare for hvilket som helst barn de kommer i klammeri med. I forhold til (nesten) hvilken som helst alder.   

De ungene vi snakker om nå, lider. Det er ingen tvil om det. Mange av dem savner sine foreldre, noen mangler begge.  De er 4,6 eller 9. Eller alle aldre innimellom. Jentene er oppdratt til å underordne seg mennene, men også oppdratt til at andre religioner (inkludert andre oppfatninger av egen religion) er underlegne dem. De vet at deres religion sier at andre er urene, og at homofile skal dø. Guttene er oppdratt til å være konger i egen familie, overlegne kvinnene, kun underlagt far. Det er ikke uten grunn at «bror dreper bror» innenfor islam. Det heller ikke uten grunn at vi stadig oftere hører begrepet »ære» nevnt, også i main stream media, innenfor Islam.

Les også: Støre sier ja til å hente tilbake «IS-barna», slik reagerer folket

Nå vil sterke krefter ha disse ungene tilbake til »sine» land. Jeg tar forbehold på dette, fordi mange av disse ikke er født i vårt land. De er heller ikke født av kvinner som føler noe som helst lojalitet til vårt land, vårt demokrati, vår ytringsfrihet, vår nestekjærlighet- eller andre kjennetegn ved vårt moderne, vestlige samfunn. Disse har oppnådd en ting; å være her lenge nok til å få norsk statsborgerskap. OG norsk pass. Noen er konvertitter.

«Den vantro»
Og jeg skjønner dem, ett stykke på vei. Men JEG har sett film av enn oppgiret og oppildnet 2-åring som ble opplært av foreldre (ikke storesøster, eller storebror, på 4) i å skjære halsen over på bamsen. Jeg har sett film av 4-åringen, som fikk i oppdrag å skyte «den vantro» fangen. Jeg har sett 9 og 10-åringer konkurrere om å skjære strupen over på fanger.

Jeg tror heller ikke mange unger er født onde.  Jeg ser at mange sammenligner disse ungene med tyskerbarna, og det disse ble utsatt for etter krigen. Det kan vanskelig sammenlignes, ut over at disse to gruppene begge lider under foreldres ondskap. De første ble skjermet i forhold til foreldrenes bestialske handlinger, de ble dratt inn ved samfunnets (rettmessige) fordømmelse av foreldrene. De siste ble dratt inn og opplært i foreldrenes, de nære tillitspersonenes, ondskap mot andre. Og vi vet mye om hvor grunnlaget for dyssosiale personlighetsforstyrrelser legges, det er nettopp i disse sårbare småbarnsårene.  HER er vi som er litt over middels interessert i dette, vant med å tenke at «de går veien om sadisme i forhold til dyr». IS-barna har neppe gått denne veien, selv om de heller sannsynligvis ikke har vært spesielt omsorgsfulle i forhold til dyrene våre; spesielt ikke hunder. Eller gris, for den del. De er opplært direkte på mennesker. Eller på rangering av mennesker, bokstavelig talt.

Les også: IS-barnas sikkerhet må ofres for å verne om våre barns sikkerhet

Mitt ståsted er at HER må vi trå varsomt! Disse ungene vil uvergelig trekke med seg sin gjenlevende foreldre- det tror jeg ikke vi vil komme utenom; så lenge disse også er norske statsborgere.  Avhengig av alder, er de mer eller mindre umulig å behandle. Hvorvidt de er mulig å favne inn i ett samfunn der vi kan se på dem som ufarlige for våre egne sårbare, i denne sammenheng troskyldige små, kommer an på følgende som jeg ser det;

Foreldrenes mulighet til fortsatt å ha negativ innflytelse. Barna bør plasseres på hemmelig adresse.

Hjelpeapparatets evne til å ta på seg dette enorme arbeidet; herunder også kunnskap om metoder som viser seg virkningsfulle

Det enkelte barns medfødte motstandsdyktighet/resillianse

Sikkerhet
Om DU er villig til å sjanse med ditt barns sikkerhet, bør du tenke gjennom FØR de befinner seg i ditt barns barnehage. I strid med ditt barn om akebrettet, eller den blå lekebilen- eller om det siste kakestykket i barnebursdagen.