For å konstatere at folket der har arbeid.
At det går an å fordele arbeidsressurser ved at gater blir feiet, at trafikken blir dirigert, at politi er tilstede og at unge mennesker fyller på tallerkenen vår når den er tom?
Rustne roperter
Dro jeg dit for å oppleve at den påståtte høyteknologiske utviklingen der får seg en øredøvende skrape når Pekings gater er fulle av rustne roperter fra 60-tallet?
Var jeg der for å verifisere at kineserne er amerikansk hyggelige på overflaten, men at de trekker seg når du går dem litt på klingen?
Eller for å få bekreftet at 8 timers dagen er ukjent, og at alle dører som åpner og lukker seg, gjør det fire ganger raskere enn hjemme. For kineserne er ekstremt effektive.
Jeg leter etter de trekkene blant guidene og hotellpersonalet og dem vi møter på gaten, trekk som kan vise at dette diktaturliknende samfunnet holder folket med jernhånd.
Les også: Reisebrev 2: Olje Olesen lander i Peking
Så fornemmer jeg at riktignok er mye kontrollert og styrt og regelbundet i dagliglivet, men at følgen av det er en renere by, mer orden i trafikken og praktisk talt fravær av kriminalitet.
Ungene i Kina får fortsatt oppdragelse hjemme. Hm…
Men den unge IT- ingeniøren jeg snakket med på et innenlandsfly lever et tydelig begrenset liv innenfor livets ganske snevre rammer og lønninger. Og det samme gjorde massøsen på hotellet, selv om hennes inntekt og bolig nok hadde en enda lavere standard. På en slik reise må man selvfølgelig akseptere noen tradisjonelle turistopplevelser.
Soldater i terrakotta
Blant annet læren om at verden har huset en keiser som bygget en 8000 km lang forsvarsmur, at en annen keiser hadde fått slavene til å støpe 8000 soldater i terrakotta til sitt eget gravkammer, og at kloden fortsatt huser en hersker som bruker milliarder av dollar for å bygge boliger (på forhånd) til dem som følger utviklingen – og flytter til de store byene – for å bidra i moderniseringen av landet.
Det sterkeste inntrykket så langt på vår selskapsreise til Kina er mengden av mennesker. Vi har lært tallet 1.4 milliarder, men et så stort tall må oppleves konkret.
Man må faktisk svømme i menneskehav. Konkret.
Og oppleve at alle er like. For det oppleves slik her.
Les også: Reisebrev 1: Olje Olesen skal på tur til Kina
Jeg kjøpte en silkeskjorte. Hadde drømt om det lenge. Den føles lettere enn luft. Etter at vi hadde lært om silkeormens kokonger. Har ikke brukt den korterma skjorten ennå. Selv om temperaturen varierer fra 11 til 30 plussgrader i løpet av dagen.
Hvem ble med på denne Kina-reisen?Det er folk uten småbarn som har nok penger på bank og ikke har småbarn. De fyller sin hverdag med reiser, mer enn å bruke tida på å ville redde verden, slik som vi (ressurssvake) politikere vil. Det betyr at det ikke brukes mye tid på dypere analyser av hva vi ser, men vi koser oss med ny kommersialisert kunnskap fra reisebøker, guider og overfladisk observasjon. Kanskje jeg også er overfladisk? Håper jeg skjønner mer av mine medpassasjerer etter noen flere kvelder i baren?