Vladimir Zelenskij, underholdningsartisten uten politisk erfaring, mannen som ble folkehelt etter å ha spilt president i en såpeopera, har vunnet annen runde av det ukrainske presidentvalget med ca 73 prosent av de avgitte stemmene. Valgseieren var knusende og umuliggjorde enhver form for kupp eller tilsidesetting av valgresultatet. Petro Porosjenko, den sittende presidenten, har innrømmet sitt nederlag.
Vladimir Zelenskij, underholdningsartisten uten politisk erfaring, har vunnet presidentvalget.
Zelenskij har fått en tilslutning fra velgerne statsledere og politikere i de fleste land bare kan drømme om. Og han har vunnet valget i alle deler av Ukraina, noe ingen tidligere presidentkandidat har klart.
Utfordringene Zelenskij står overfor er imidlertid enorme. Han må sette oligarkene på plass. Han må rydde opp i korrupsjon og vanstyre. Han må avvæpne de høyreekstremistiske bandene som terroriserer befolkningen. Han må gjenreise en sammenbrutt økonomi. Han må løse det nasjonale spørsmålet. Han må slutte fred med den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina. Han må finne en løsning på Ukrainas utenrikspolitiske utfordringer som gjør at landet opphører å være en pingpongball i storpolitikken. Han må frigjøre seg fra USA. Og han må inngå en avtale med Putin.
Da Ukraina ble en selvstendig stat i 1991, var landet industrielt godt utviklet, og levestandarden var høyere enn i Russland. Som i andre tidligere sovjetrepublikker klarte imidlertid de såkalte oligarkene, en gruppe skruppelløse rikinger, å tilta seg makten i politikk, samfunnsliv og økonomi. Og resultatet ble korrupsjon og vanstyre. En viktig grunn til at dette kunne skje, var at man ikke klarte å løse det nasjonale spørsmål, med uendelige stridigheter om språk og kultur som gjorde at befolkningen ikke klarte å samle seg for å sette oligarkene på plass, som resultat.
Skal Zelenskij bli noe annet enn enda en mislykket ukrainsk statsleder, må han løse det nasjonale spørsmålet.
Og den eneste måten å løse det nasjonale spørsmålet i et land som Ukraina – som er så sammensatt at det knapt er noe land – er å gjøre landet til en løs føderasjon som Sveits der de viktigste språkene er likestilt, og der befolkningen i de ulike regionene har vidtgående selvstyre i forhold til språk, kultur og andre spørsmål.
Det at Zelenskij selv er russiskspråklig, at han har vunnet valget i alle deler av Ukraina, og at valgresultatet var en dundrende avvisning av den anti-russiske nasjonalismen Petro Porosjenko og dagens makthavere har stått for, gir ham en sjanse til å ta tak i det betente nasjonale spørsmålet på en konstruktiv måte, for eksempel ved å oppheve en nylig vedtatt lov som gjør ukrainsk til det eneste offisielt tillate språk, og som legger opp til en massiv ukrainifisering.
Å oppheve denne loven vil imidlertid være å utfordre nasjonalistiske krefter, heriblant de bevæpnede høyrenasjonalistiske bandene som i dag har stor makt, og vil bokstavelig talt være forbundet med livsfare.
Zelenskij har sagt at han vil foreta en storrengjøring i statsapparatet og bytte ut alle som kan knyttes til tidligere tiders oligarkstyre. Og at han eventuelt også vil oppløse Radaen og utskrive nyvalg.
Vladimir Putin reddet Russland fra oligarkene. Men han hadde en maktbasis. Og til tross for krigen i Tsjetsjenia var det nasjonale spørsmål langt mindre betent i Russland enn i Ukraina.
Men hvilken maktbasis har Zelenskij til å gjøre dette? I Russland klarte Vladimir Putin etter å ha kommet til makten i 2000 å sette oligarkene på plass, blant annet ved å frata dem kontrollen over de nasjonale tv-kanalene. Men den sittende presidenten, Boris Jeltsin, hadde tildelt ham kontroll over statsapparatet, og selv kom Putin fra sikkerhetstjenesten, så han hadde derfor en maktbasis.
Hadde en person som Zelenskij, som har sagt at han vil være president for alle ukrainere, og at han vil la befolkningen avgjøre spørsmål som forholdet til Nato og EU ved folkeavstemning, kommet til makten etter statskuppet i 2014, ville det sannsynligvis ikke ha blitt noe opprør i Øst-Ukraina. I dag – da over 13 000 personer har blitt drept i den ukrainske borgerkrigen – er det tvilsomt om forsoningspolitikken Zelenskij sier at han vil stå for vil kunne muliggjøre en avslutning av borgerkrigen og en reintegrering av opprørsrepublikkene Donetsk og Lugansk i Ukraina.
Nesten alle i opprørsrepublikkene betrakter Kiev som en fiende som vil drepe eller fordrive dem, det vet jeg etter selv å ha besøkt området høsten 2018.
Skal Ukraina opphøre å være en pingpongball i storpolitikken, må landet grunnlovsfeste at det skal være nøytralt, og at det ikke vil tillate fremmede styrker og baser på sitt territorium. Det må få på plass ordninger som gjør det umulig å oppheve en slik grunnlovsfestet nøytralitet. Og det må oppnå en form for avtale med Russland, USA, EU og sine nabostater der disse garanterer dets nøytralitet.
Porosjenko har vært amerikanernes president og ført en utenrikspolitikk som har gått ut på stadig å provosere Russland. Denne politikken har kostet Ukraina tusenvis av drepte og skadede personer, enorme ødeleggelser og en sammenbrutt økonomi, og har ikke gitt landet noe som helst til gjengjeld. Skal Zelenskij få Ukraina opp av grøfta, må han frigjøre landet fra Washingtons grep og orientere det mot Russland, EU og Ukrainas nabostater.
Mange har uttrykt bekymring for at den politiske nykommeren Zelenskij ikke skal klare å stå opp mot Putin. Det er større grunn til å spørre hvorvidt han vil klare å stå opp mot Washington.
Zelenskij er nødt til å inngå en avtale med Putin. Å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina og å få økonomien til å fungere igjen er ikke mulig uten å få til et samarbeid med Russland. Så lenge man i Kiev betrakter Russland som en fiende, vil det knapt heller være mulig å løse det nasjonale spørsmålet.
For å gjenopprette et normalt forhold til Russland vil man fra ukrainsk side imidlertid ikke bare måtte akseptere Krims gjenforening med Russland ved folkeavstemningen i 2014, men også at Donbass – dersom området i det hele tatt skal ha en tilknytning til Ukraina – får så mye selvstyre at regionen bare på papiret vil være ukrainsk. Og man vil fra russisk side utvilsomt kreve garantier mot at Ukraina skal kunne melde seg inn i Nato og mot at landet inngår en avtale med EU som stenger Russland ute, for eksempel at landet omdannes til en føderasjon der de ulike regionene har mulighet til å nedlegge veto mot en utenrikspolitisk kurs de misliker.
For å inngå denne type avtaler – som er det eneste alternativet til fortsatt krig og oppløsning – kreves det at Zelenskij og kretsen rundt ham er både patrioter og pragmatikere, og at de har mot nok til å foreta avgjørelser som vil provosere ekstremnasjonalistiske deler av befolkningen.
En pekepinn på hva vi kan forvente oss fra Zelenskij, vil være hans første statsbesøk etter innsettelsen som president.
Han bør dra til Moskva og inngå en avtale med Putin. Men det kommer neppe til å skje. Det vi kan håpe på, er at han drar til Berlin eller Paris som et tegn på at han forsøker å få europeisk støtte til å gjenopplive de sammenbrutte Minsk-avtalene om hvordan borgerkrigen i Ukraina skal kunne bringes til opphør gjennom politiske reformer og desentralisering. Det verste vil være at Zelenskij drar til Washington. Det vil være et tegn på at han allerede har blitt en amerikansk marionett som Porosjenko, med fortsatt krig og oppløsning som resultat.
Det er lov å håpe på at Zelenskij skal utrette et mirakel og redde Ukraina. Gitt de enorme utfordringene Ukraina står overfor, hvor lite handlefrihet han og kretsen av politiske amatører han omgir seg med har, og fraværet av en selvstendig maktbasis han kan støtte seg på, tyder imidlertid mye på at Zelenskij vil bli en ukrainsk utgave av Macron. Altså en person som hevdet at han representerte noe nytt og grenseoverskridende, og som nesten alle trodde og stemte på, men som knapt klarte å utrette noe som helst, og som snart ble forhatt av mesteparten av befolkningen.
Les om hvordan Russlands utenriksminister Sergej Lavrov i et intervju i desember 2018 erklærte at det ikke finnes noe alternativ til Minsk-avtalene, her.
Les om hvordan president- og parlamentsvalget i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk i november 2018 var en demonstrasjon av befolkningens ønske om å bli opptatt i Den russiske føderasjon, her.
Artikkelen ble først publisert på Kaleidoskop.