Store deler av de samepolitisk, motiverte lovene og ordningene (særrettighetene) i Norge som er blitt innført, er blitt begrunnet med at Norge er folkerettslig forpliktet til dette, fordi at Norge har ratifisert ILO konvensjon nr. 169, og at samene i Norge derfor har krav på disse særrettighetene.
Professor Per Selle (UiB og UiT) og seniorrådgiver ved Sametinget, Torvald Falch, forteller i boka «Sametinget. Institusjonalisering av en ny samepolitikk» blant annet at «Samene framstår ikke som marginaliserte verken politisk eller sosialt.»….. «Samene framstår med andre ord i dag som sterkt integrerte i det norske samfunnet og ikke som en svak og marginalisert gruppe.» (s.17)
De viser også til en undersøkelse som er gjort blant samer som står i Sametingets valgmanntall, samer utenfor manntallet og ikke-samer, og konkluderer med at «Igjen ligger de som står i Sametingets valgmanntall, høyest, en gruppe som framstår som særlig politisk interessert og ressursrike.»(s.184)
Det naturlige spørsmålet å stille med bakgrunn i disse opplysningene er: Hva skulle tilsi at da ILO i 1989, vedtok ILO-konvensjon nr. 169, var organisasjonen opptatt av å lage en konvensjon som har til hensikt å gi særrettigheter til ikke-marginaliserte, ressursrike, velutdannede, velintegrerte, urbane mennesker?