25 år har gått siden Sør-Afrikas svarte majoritet for første gang fikk stemmerett og det forhatte apartheid-regimets dager var talte.
NTB dekket valget i Sør-Afrika i april 1994 og var til stede da apartheid-statens gamle flagg ble firt for siste gang under en seremoni på en høyde i bydelen Bramfontein i Johannesburg.
Tonene av Nkosi Sikelel’ iAfrika – Gud bevare Afrika – fylte natten, og tusenvis av svarte knyttnever ble hevet mot himmelen i triumf mens det som i alle år var en av frigjøringsbevegelsen ANCs kampsanger, ble sunget.
Mange hvite sørafrikanere sto også med bøyd hode og hevet knyttneven, lettet over at rasist-regimets dager var over og at landet endelig var i ferd med å ta steget fra internasjonal pariastat til et fullverdig demokrati.
Lettelsen over at valget til tross for dystre advarsler og bombetrusler hadde gått relativt fredelig for seg, preget også feiringen denne kvelden.
Flaggseremonien markerte også overgang til ny grunnlov, samt oppløsning av landets forhatte sikkerhetsstyrker samt ANCs væpnede gren Umkhonto we Sizwe.
Selv om valgresultatet ikke var kjent ved midnatt 27. april 1994, var det få om noen som var i tvil om at landets kommende president het Nelson Rolihlahla Mandela.
Nærmere 20 millioner sørafrikanere, 86,9 prosent av alle stemmeberettigede, sto i endeløse køer utenfor valglokaler i løpet av de fire dagene valget pågikk.
Opptellingen viste at nærmere 63 prosent av stemmene gikk til ANC, rundt 28 prosent til president Frederik Willem de Klerk og det hvite Nasjonalistpartiet, og drøyt 10 prosent gikk til Mangosuthu Buthelezis Inkatha-parti.
6. mai 1994 utnevne Sør-Afrikas nyvalgte nasjonalforsamling Nelson Mandela til landets første svarte og demokratisk valgte president.
Oppgaven som ventet de nye makthaverne var formidable. De sosiale ulikhetene var enorme, institusjonalisert rasisme gjennomsyret alt og et helt nytt statsapparat måtte bygges opp. De svartes forventninger var skyhøye, og skuffelsene ble ikke uventet mange og store.
81 år gamle Mandela ga seg etter én presidentperiode, men under valget i 1999 økte ANC sin oppslutning til over 66 prosent og Thabo Mbeki overtok som president. Fem år senere ble han gjenvalgt etter at ANC fikk nærmere 70 prosent av stemmene.
Skillet mellom fattig og rik var fortsatt enormt, arbeidsledigheten og boligmangelen var skyhøy og misnøyen økende.
I 2008 mistet Mbeki støtten fra ANC og året etter overtok den mer radikale ANC-veteranen Jacob Zuma som president.
Zuma, som hadde fått sparken som visepresident tre år tidligere etter anklager om korrupsjon og voldtekt, var omgitt av skandaler fra første stund. Med ham som president begynte også oppslutningen om ANC å falle, og under valget i 2014 var partiet nede i 62 prosent.
Zuma fortsatte imidlertid som president, selv om Sør-Afrikas ombudsmann for korrupsjonsbekjempelse samme år slo fast at han hadde pusset opp landstedet sitt for 200 millioner kroner på statens regning og blant annet bokført et nytt svømmebasseng som et tiltak for brannsikring.
Zuma kom etter hvert på kant med de fleste av sine statsråder, og han forårsaket kraftig valutafall og stor uro i markedene da han i 2016 sparket to finansministre på en uke.
Året etter ble han først kastet som ANC-leder, deretter ba partiet ham om å gå av som president, noe han gjorde i februar 2018.
Fagforeningsmannen Cyril Ramaphosa overtok presidentposten i et land der 55 prosent av innbyggerne, over 30 millioner mennesker, fortsatt lever under fattigdomsgrensa.
1 prosent av Sør-Afrikas hvite innbyggere lever til sammenligning under fattigdomsgrensa, og landets svarte har derfor en lang vei å gå før drømmen fra 1994 er oppfylt.