Jarl Hellesvik skriver i et leserinnlegg i Resett kritisk om de samepolitiske lovene i Norge. Han påstår feilaktig at samene ble tilkjent visse særrettigheter fordi de var en ressurssvak og marginalisert gruppe.
Les også: Ble de samepolitiske lovene og ordningene laget for ressursrike mennesker?
Selv om dette var en del av motivasjonen for at samespørsmålet kom på den politiske dagsordenen var og er spørsmålet om samelovene først og fremst en anerkjennelse av urfolks rettigheter i sine egne urområder.
I FNs Erklæring om Urfolks Rettigheter fra 2007, som Norge har godkjent, står det i Artikkel 3:
– Urfolk har rett til selvbestemmelse. I kraft av denne rett bestemmer de fritt sin politiske stilling og fremmer fritt sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling.
Artikkel 5 sier:
– Urfolk har rett til å opprettholde og styrke sine særegne politiske, rettslige, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner, samtidig som de beholder retten til å delta fullt ut i statens politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle liv dersom de ønsker det.
Videre står det i FNs barnekonvensjon fra 1991, Artikkel 29, 1C, at barn har rett til:
– å utvikle respekt for barnets foreldre, dets egen kulturelle identitet, språk og verdier, for de nasjonale verdier i det land barnet bor, landet hvor han eller hun eventuelt kommer fra og for kulturer som er forskjellige fra barnets egen kultur.
Kjernen i samelovene har altså ingenting med hvorvidt samer er ressurssterke eller ikke. Det har med rettigheter knyttet til etnokulturell identitet.
Det er fullt mulig å være kritisk til enkelte sider av samepolitikken som fungerer dårlig, men i den store sammenhengen blir særrettigheter til å kjøre snøscooter eller sløsing av ressurser i Sametinget for bagateller på lik linje med Frps Segway og lakrispiper.
Den debatten kan vi ta senere. Langt viktigere er det å støtte opp om samenes identitære rettigheter, ikke som etnisk minoritet, men som en av Norges to urfolk. Samer har bodd i sine kjerneområder i Finnmark sammenhengene over tusen år, og det gjør at de har en særskilt tilknytning til dette området som bør anerkjennes.
I stedet for å kritisere samer, bør Norges to urfolk gå sammen om å bekjempe masseinnvandringen som bidrar til å undergrave kulturarven for fremtidige generasjoner av både nordmenn og samer.
Norge kan gjerne ha innvandring, men den bør være liten og selektiv slik at den er kompatibel med å opprettholde norsk og samisk kjernekultur i sine respektive urområder.
Verdens kulturer er svært forskjellige og ofte er de så inkompatible at de ikke kan leve under samme tak. Det at noen kulturer ikke er gode samboere betyr derimot ikke at de ikke kan være gode naboer.
Ekte kulturelt mangfold får man ikke ved blande sammen alt i en multikulturell lapskaus, men ved å bevare de unike særtrekkene til den enkelte kultur i de områdene hvor de hører hjemme. En slik forståelse av mangfold kalles etnopluralisme og er et alternativ til den konfliktskapende multikulturalismen.
I en tid hvor normer og grenser brytes raskt ned samtidig som at materielle behov i stor grad er dekket blir identitet stadig viktigere. Vår kulturarv har vi bare én av. Vi har fått den overlevert av våre forfedre, og vi skylder dem å ta godt vare på den.