Det er ikke vanskelig å observere at norske regjeringer er stadig mer uregjerlige takket være et politisk system med småpartier som av uforståelige grunner genererer utjevningsmandater som gir mikropartier helt uforholdsmessig stor makt i den endelige vektskålen.
Grupperingene på begge sider av midtaksen har innsett at valgseier er utelukket uten en kabal av samarbeidende mikropartier godt skjult bak særinteresseklær. Kameler må derfor svelges i en grad som nærmest paralyserer de statsbærende partienes handlingsrom.
Tåkefyrster
Dette gjør enhver norsk regjering om til forretningsministerier ledet av tåkefyrster hvis eneste mål blir makten i seg selv. Derfor betyr det snart ingenting hvem som styrer landet.
Statsministeren ligner mer og mer en salgsdirektør hvis eneste oppgave til en hver tid er å please et hyperfølsomt marked av lettkrenkede kunder. Hun balanserer på slakk line og hver bevegelse krever den reneste akrobatikk for å unngå fall.
Pressgrupper
Ørsmå pressgrupper og mikropartier kan ved hjelp av kampanjeaksjoner velte en hvilken som helst regjering om de ikke gir etter for følelsesbaserte agendaer ingen før hadde trodd var mulig. Det være seg de mest bisarre religioner, kjønnsfikserte pressgrupper, godhetsberusede NGOer eller andre med fikse ideer om at vi kan påvirke solflekkene eller jordens uensartede, varierende eliptiske ferd rundt solen.
Tross kunnskapsrikdommen på nett og at snart annenhver borger stiller med en master i ditt eller datt, ser det like fullt ut til at velanrettede sensible lyskespark kjapt oppnår gigantiske reaksjoner blant presumptivt rasjonelle befolkningsgrupper som hiver seg på bølger av likes som får selv statsministre til å skvette opp fra Pokemon-brettet og skjelve i skjørtene. Atombombene må trolig vike for følelsesbombene når det gjelder trusselfaktor for eliten.
Mindretall
Vår tid er vitne til mindretallets diktatur, der det tidligere rådet flertallsdemokrati – et balansert flertall som borget for at ytterliggående grupper ikke slapp til i større grad enn deres beskjedne velgergrunnlag tilsa. Det ga samfunnet et trygt og stabilt styringsgrunnlag.
Nå er det Mark Zuckerbergs moderatorer eller Googles politiske Sturmabteilung som bestemmer hvilke ukontrollerbare stemningsbølger som skal danne den politiske dagsorden, alt etter som hvilke mer eller mindre uviktige følelsesutbrudd de hindrer eller booster opp.
Kloakk
I skrivende stund er det nettavisen Resett som skal lynsjes av inkvisisjonen. Og straks popper regjeringens uregjerlighet opp til overflaten. For Ernas talsmann og statssekretær i hovedkvarteret understreker at i slike saker tar ikke regjeringen stilling.
Men se dét er ikke en annen Erna-godkjent statssekretær fra særinteressepartiene enig i. Han bombarderer Resett med fraser som «makkverk» – etter kanonaden fra et fremtredende medlem av advokatstanden der samfunnsstøtten lot det infantile vokabularet knyttet til den andre enden av tarmfunksjonen presentere som det reneste kloakkutslipp.
Supperåd
Regjeringen er følgelig i full strid med seg selv. Den både har og har ikke – samtidig – en mening om nettavisen Resetts tilknytning til kloakkrelatert virksomhet. Sjelden ser vi splittelsen og mindretallsdiktaturet presentert så godt som her.
Det hele minner om en demokratisk endeholdeplass. Man kan bare grøsse på ryggen over tanken på hva som kan skje den dagen et slikt splittet supperåd står konfrontert overfor en stor nasjonal sikkerhetstrussel og MÅ ta en samlet beslutning.