KrF gjennomførte i helgen sitt første ordinære landsmøte siden den opprivende partistriden i fjor høst. Til tross for at sårene fortsatt leges, fremstår partiet som mindre skadeskutt enn man kunne vente.
Den nyvalgte lederen Kjell Ingolf Ropstad brukte helgen på å markere at partiet nå har tatt et tydelig linjevalg og bekjenner sin tilhørighet til høyresiden i norsk politikk.
Han snakket seg varm om sosial kapitalisme, Hans Nielsen Hauge og kristne verdier.
Les også: Nå blir det en tydeligere front mot venstresida
Det er nokså åpenbart hva Ropstad nå gjør. Han vant drakampen om KrF med støtte fra partiets bastioner i Rogaland, Agderfylkene og andre små kristenenklaver der bedehuskulturen fortsatt holder stand mot sekulariseringen som preger det norske samfunnet.
Disse begrepene og denne ordbruken er musikk i deres hører. Det også helt riktig resept å samle troppene etter en vanskelig tid.
Men skal man vinne velgere og på lang sikt holde partiet over sperregrensen, slik Solbergregjeringen er avhengig av for å overleve valget i 2021, må det mer til. Det hjelper ikke å snakke om kristne verdier om begrepet ikke fylles med innhold.
Når Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug bruker dette begrepet, dreier det seg om noe konkret. Våre kristne og vestlige verdier holdes fram som en motvekt til den samfunnsutviklingen store deler av venstresiden ønsker velkommen, der våre verdier og identitet blir mindre viktig i møtet med nye kulturer som følger med den høye innvandringen som over tid har preget det norske samfunn.
Men her møter Ropstad og KrF seg selv i en gedigen spagat. For samtidig som partiet liker å snakke om kristne verdier, har KrF vært blant de ivrigste på høyresiden for å åpne grensene for flyktninger og innvandrere. Lite tyder på at dette er i ferd med å endre seg. Blant sakene partiet brukte tid på under landsmøtet var kravet om å hente hjem norske IS-krigere til Norge. Det er et paradoks for et parti som liker å snakke om kristne verdier. Riktignok lærte Jesus oss å elske våre fiender, men han ba oss ikke ønske dem velkommen i våre egne hjem.
Les også: Ropstad: – Jeg er ingen mørkemann
Men KrF har heller neppe mye å tjene på å ta en usving i debatten om innvandring og integrering, til det er grunnfjellet for splittet og Frp har i altfor stor grad sakseierskap til temaet. For de som er mest opptatt av en strengere innvandringspolitikk er Frp det naturlige partiet å stemme på, uavhengig av om du er kristen eller ikke.
Men da må Ropstad på en eller annen måte klare å konkretisere hva han snakker om. I et samfunn der deler av akademia og venstresiden virker fast bestemt på å oppløse kjernefamilien, innføre nye kjønn, polyamorøse ekteskap og gjøre det mulig for nesten alle å få barn, skulle det i utgangspunktet være mye å ta av. Ropstads problem er at å markere partiet på disse sakene, på samme måte som abortspørsmålet, skaper sterke interne gnisninger i regjeringen, særlig med det andre miniputtpartiet i regjering, Venstre. Ikke minst fordi Ropstad også er barne- og familieminister og alle uttalelser fra ham vil bli tolket som et uttrykk for en samlet regjerings politikk.
Dette er også illustrerende for hva som er Solbergregjeringens problem. De har lykkes å få KrF inn i folden og forankret partiet på borgerlig side. Men også ankrede skip kan synke.