Det er synd at Fremskrittspartiet ikke tør å tenke helhetlig om integreringspolitikken.
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg,4″ ihc_mb_template=»3″ ]
Torsdag la Fremskrittspartiets integrerings- og innvandringsutvalg frem sin første av hele tre planlagte rapporter om innvandring og integrering. Det ble en liste med tiltak som de aller fleste med et realistisk politisk sinnelag kan stille seg bak.
Les også: FrP med ny rapport om integrering: – Vi har vært premissleverandør i 40 år
Forslagene er isolert sett gode. Å stanse bosettingen av flyktninger og asylsøkere i utsatte områder, å innføre et offisielt innvandringsregnskap og et offisielt barometer på hvor bra det går med integreringen er gode ideer, som, det skal sies, heller ikke er veldig nye.
Men med denne fremgangsmåten blir punktene fra Frps rapport bare en smørbrødliste, der de mer moderate ideene på sikt vil bli plukket opp av andre, mens de mer helhetlige forslagene trolig blir gjemt vekk i en skuff og glemt i fremtidige regjeringssamarbeid.
Det er ingen tvil om at både Sylvi Listhaug og Jon Engen-Helgheim, som har ledet arbeidet i utvalget, ønsker en strengere innvandringspolitikk enn det vi har i dag. Med dagens regjering er det beste vi kan håpe på at det som i europeisk sammenheng er en relativt streng praksis, opprettholdes. Utvalget vil gå lengre, og det er bra.
Utstillingspolitikk
Men man kommer ikke dit gjennom politisk sceneshow. Det store problemet i innvandringspolitikken er at alle partiene på Stortinget i dag blindt følger oppleste dogmer i innvandringspolitikken. Da flyktningkonvensjonen i sin tid ble vedtatt, var det aldri en tanke at mennesker skulle reise jorda rundt for å søke opphold i Norge. Asylinstituttet slik det praktiseres i dag er ikke hjemlet i noen sentrale konvensjoner Norge har sluttet seg til, men har blitt til over tid. Det er kun i nyere tid at man har gitt flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge permanente oppholdstillatelser.
Her kunne utvalget ha brukt anledningen til å si tydelig at Norge ikke kan være mottaksland for alle verdens flyktninger. Partiutvalget kan forsvare seg med at dette vil komme i neste delrapport i 2020. Men for politikkutviklingen sin del hadde det vært bedre å se integreringspolitikken i et mer helhetlig perspektiv.
Les også: Er det noe alternativ til Frp, selv om Sylvi kanskje ikke «vil»?
For det andre dogmet som stortingspartiene følger blindt, er at det er vårt ansvar å integrere de som kommer til Norge. Dette henger igjen fra forestillinger på 80- og 90-tallet om at innvandrere og flyktninger til Norge har et slags krav på å beholde og praktisere sin egen kultur uten forstyrrelse fra storsamfunnet, noe Terje Tvedt dokumenterer godt i sin bok «Det internasjonale gjennombruddet».
Men dette er å snu saken på hodet. Når norsk-pakistanere har lykkes relativt sett mindre dårlig enn senere flyktninggrupper som somaliere og irakere, dreier det seg blant annet om at det ble stilt klare forventninger til at de som kom skulle ut i arbeid. På 70-tallet var det ingen i Norge som mente at landet vårt skulle være et mottakssenter for folk som skulle gå årevis på skole for å lære om norsk kultur. De som kom hit uten å bidra, hadde ikke noe her å gjøre. Dette var også venstresiden enige i.
I dag ser det ut til at det å mene at flyktninger og innvandrere i hovedsak må klare seg selv har blitt et tabu som selv ikke Frp tør å røre. Det er synd.
Det innvandringspolitiske utvalget til Frp demonstrerer dessverre at Frp i for liten grad er et interessant politisk verksted. Som kampanjeorganisasjon i medvind er partiet strålende effektivt, men mye tyder på at partiet mangler den intellektuelle ballast som må til for å reise prinsipielle spørsmål.
[/ihc-hide-content]