Den viktigste skillelinjen i vestlig politikk går mellom globalister og tilhengere av nasjonalstaten.
Det slo selv liberale The Economist fast i 2017.
Donald Trump vant i 2016 på sitt «nasjonalkonservative» budskap. Make America Great Again. I tillegg var han radikalt politisk ukorrekt.
Nigel Farage i England har mye av det samme. Total fryktløshet. Ingen respekt for etablissementet. Forakt for de feige som sier det de «bør».
I flere europeiske land får slike protestpartier 15-25 % av stemmene. De er gjerne ganske nystartede, har friske fjes.
I Norge har vi Frp. Som burde, skulle, kanskje kunne spille en slik rolle. Men etter første dag på landsmøtet, sitter jeg med følelsen av at partiet er langt unna å være et slikt fenomen.
Mainstream
Frp har i så mange år kjempet for å bli akseptert og kunne holde posisjon at de har blitt mainstream. Av de trettitalls talerne under den generelle politiske debatten på fredag var det ingen som nevnte islam, annet enn indirekte i en symbolsk marking om IS-mødre hvor det var «tøff tale». Ingen snakket om stans i innvandring, kun om integreringstiltak.
Et par talere brukte ordet «klimahysteri», men ellers var forsvaret for oljesektoren moralsk begrunnet med det sedvanlige argumentet om at norsk olje- og gassutvinning er mer klimavennlig enn kull. Frp (later som de) «tror» på at menneskeskapte klimaendringer er en kjempeviktig politisk prioritering. De er dermed som alle andre politikere.
I bompengesaken er de parkert av lokale ensakspartier. Dette ble påpekt av noen talere, Frp måtte få tilbake eierskapet.
Men klarer de det? Hvorfor har bompengepartiene oppstått? Er det fordi de som er «engasjert» ikke finner seg til rette i Frp lenger?
Muligens.
Siv Jensen snakket i sin tale om at Frp var et parti for «forandring». Hun nevnte frihet fra statlige inngrep. Det Anders Langes parti i sin tid var tuftet på. Men nå er folks følelse at ting forandrer seg for fort, ikke at ting står stille. På grunn av globalisering, ikke minst flyten av mennesker og den nye multikulturalismen. Dermed blir Frps budskap hengende i luften. Hva mener dere egentlig? Hva er problemet med samfunnet? Gi det en diagnose, bare da kan løsningene deres gi mening.
Det var ingen som nenvte globalisering eller multikulturalisme eller den venstreorienterte marxismens ideologiske infiltrasjon i norsk skoleverk med et ord på landsmøtets første dag. Det var ingen som snakket om nasjonalstaten. Ingen som nevnte Trump, eller Brexit eller EU eller den politiske vinden som blåser over Vesten.
Det var med et par unntak heller ingen som sa til sine partifeller at nå må vi gjøre noen endringer! At de dårlige meningsmålingene er et signal. At noe er galt med partiet.
Men det er noe galt med Frp. Partiet står i fare for å miste opprøreren i seg. Den tøffe, politisk ukorrekte stemmen som tør der andre tier. Som gir folk som er lei av MSM og PK-hyklernes dominans noen å feste sin tiltro til.
Det er det tafatte, impotente Frp de andre partiene ønsker seg. Det er også derfor de nå «håper at Listhaug har lært».