Barnelærdommens Hong Kong står fortsatt sterkt på selskapsreisene til Kina. England koloniserte Hong Kong i 1840-årene.
Her på luksushotellet fikk jeg min sterkeste følelse av engelsk imperalisme og adelsskap ved at toilettvannet var irrende mørk turkis farget, samme farge som i kjemikalietoaletter i Norge på 1980-tallet.
Hvordan skal jeg forholde meg til fortellingene om Kinas fordums storhetstid? Om Vestens kolonisering av Hong Kong? Om det enorme økonomiske maktsenteret som ble bygget opp her på 1800 og 1900-tallet?
Men det mest spennende: Hvordan skal jeg forholde meg til myten om at Kina tar tilbake disse vestlige koloniene og assimilerer dem inn i det kinesiske «diktaturet»?
Hvordan skal jeg kunne opprettholde mitt nedlatende syn på det kommunistiske, diktatoriske Kina, når jeg skjønner at jeg nok en gang har misforstått?
To målsetninger
For med ett gikk det opp for meg, at de som styrer dette folket på 1.4 milliarder, de har faktisk skjønt at de må tjene minst to målsetninger:
De må holde folket i arbeid og i hus under kontrollerte betingelser, for at folket skal leve et rimelig hverdagsliv og være med å bygge opp den nye miljøvennlige og digitaliserte verden.
Samtidig må lederne sørge for at den kapitalen, som styres av bedriftseierne i samarbeid med myndighetene selv, at den kapitalen matcher med det forbruksbehovet som de arbeidende 1.4 milliarder kinesere har, fra time til time.
Så enkelt er det. Alt annet er uvesentlig. Ikke glemt det faktum at forbrukernes behov står i nær relasjon til de digitale medienes informasjonstrykk.
For jeg lurte på om hvorfor reiseoperatøren ville ha meg med til denne ekstreme luksusen, disse ekstreme skyskraperne, disse ekstreme prisene på boliger, denne overdådige lystbåtflåten her i Hong Kong havn?
Nyttige idioter
Jeg vet svaret: Jeg skulle beholde vestens naive holdninger, de nyttige idioters holdninger, den pådyttede fortellingen om vestens tidligere, men nå noe nedadgående storhetstid.
Parret med oppfatningen om at kamerat Xi er en ussel diktator som fører videre en utdatert ideologi kalt kommunismen, med et menneskesyn som er mindreverdig, i forhold til Vestens egen oppfatning av sin kultur.
Jeg forsøker å nærme meg mine medpassasjerer med slike kritiske tanker om vår innlærte analyse av dette landet Kina, som jo er litt større enn vårt eget. Men jeg må bare skru av. Vår skepsis til de gule er noe av vår sjel.
Men reis til Kina! Bli pragmatisk. Ta observasjonene for det de er.
Vi er alle mennesker.
Les også: Reisebrev 1: Olje Olesen skal på tur til Kina
Les også: Reisebrev 2: Olje Olesen lander i Peking